Skamløs kokkelimonke

Eivind Reiten må selvfølgelig få lov til grafse til seg alle pengene noen ønsker å stappe ned i lommene hans. Det ubegripelige er hvor slepphendte styrene er.

Foto: Sjur Jansen, Dine Penger

  • Tom Staavi
Publisert:,

Det er verken umoralsk eller underlig at Reiten tar imot penger han blir tilbudt. Det ville nok de fleste andre av oss gjort også. Umoralsk blir det først hvis han peker på andre og maner til ansvarlighet og lave lønnskrav.

Slepphendte styrer

Det som aldri slutter å forundre meg, er hvor ubegripelig slepphendte styrene er med gullkantede lederlønninger, gullkantede etterlønninger, gullkantede pensjonsavtaler, gullkantede opsjonsavtaler og gullkantede bonuser.
I følge VG hadde Eivind Reiten fem treff av fem mulige i gullbingoen.
Jeg har intet i mot at Hydrosjefen har en fet årslønn. Han sitter på oppsigelse, og hvis mannen ikke er verdt lønnen, kan styret kvitte seg med ham på dagen. Han har nemlig ikke noe ordinært stillingsvern som de fleste andre arbeidstagere har.
Det som forundrer meg er all den andre ostepopen han har fått for å sitte i jobben.
Ikke bare har han hatt en ubegripelig god opsjonsavtale, som jo er en bonus for å gjøre en god jobb, han har hatt en god bonusavtale i tillegg.
På toppen av det har han en pensjonsavtale, som, fortsatt i følge VG, gir ham en estimert utbetaling på 90 millioner kroner fra han er 60 til han når antatt levealder.
Som om ikke det var nok, mannen får forsyne meg tre årslønner i takk for å si opp. Det er om lag 18 millioner kroner. Bare etterlønnsavtalen hans tilsvarer livsinntekten til mange norske arbeidstagere.

Utenfor proporsjoner

Misforstå meg rett, Reitens stilling bør ha en etterlønnsavtale. Når du kan bli tvunget til å forlate jobben på dagen, mener jeg det er en selvfølgelig rett å få en viss trygghet i form av etterlønn.
Men hvorfor er den så langt utenfor alle akseptable proporsjoner?
Hvis Reiten er slik en unik person som fortjener å begraves i penger for å være Hydro-sjef, bør det være enkelt for ham å finne noen andre å selge arbeidskraften sin til. Det kan da ikke ta tre år?
Toppledere, deres lakeier og folk som drømmer om en topplederjobb, argumenter ofte med at toppledere forsaker så mye at det er fair å betale dem det hvite ut av øyet. Jeg godtar argumentet til en viss grad.
Men det er forskjell på å betale en romslig kompensasjon for slit og møye over lønnsslippen, til det å dele ut absurde summer gjennom ulike bonuser, etterlønn og pensjoner.

Bare én riktig mann?

Det er selvfølgelig vanskelig å finne «riktig» kompensasjon til helt spesielle yrker.
Normalt skjer lønnsdannelsen i et relativt åpent marked der flere ønsker å selge arbeidskraften sin, og den som ansetter forsøker å velge den ansatte som antagelig vil gi mest tilbake pr lønnskrone.
Det er mulig det er slik at det er få som er skikket til å være Hydro-direktør. Men at det kun var, har vært eller er, bare én mulig person, er selvfølgelig bare sprøyt.
Det finnes en tilbudsside også for toppledere bestående av flere enn én person pr jobb. Jeg er nemlig sikker på at det hadde vært mulig å finne en Hydrosjef som hadde gjort en like bra jobb for aksjonærene som det Reiten har gjort, til en billigere penge.
Jeg er til og med ganske sikker på at Reiten hadde gjort jobben for mindre penger. Spørsmålet er da hvorfor man ikke velger det?

Adam Smiths lære

Ofte får det forferdelige markedet skylden for slike absurde utslag som Reitens avlønning. Et marked jeg for øvrig heier på. Og da hakker man løs på den moderne markedsøkonomiens far, Adam Smith.
Men Smith talte ikke for overklassen. Han ønsket å bringe folket ut av fattigdom.
Han mente at et fritt marked der alle var likeverdige aktører og eide sin egen arbeidsinnsats, ville føre til at samfunnets ressurser ble utnyttet bedre fordi all innsats var motivert av egeninteresse.
Det ville skape mer velstand, og denne velstanden ville bli bedre fordelt mellom alle.

Og han advarte mot forretningsfolk.

Det er sjelden de møtes, sa han, uten at de konspirerer mot samfunnets interesser.
Med andre ord, de vil begynne å samarbeide om priser, slik at de sammen kan øke profitten. En profitt Smith kalte en absurd skatt på resten av samfunnet.
Adam Smith forsto allerede i 1776 at slike aktører måtte nektes sin mulighet til å konspirere mot markedet.
Direktørveldet er vår tids overklasse og konspiratører. Eierne, via styret, bør fungere som korrektiv.
At et styre gir en direktør flere titalls millioner gjennom opsjoner og pensjonsavtaler, har ingenting med markedet å gjøre. Direktøren ville gjort jobben for mindre penger. Dette er vennetjenester.

mail
E24

Start dagen med

Morgengryn Logo

Hold deg oppdatert på de viktigste nyhetene, de siste nøkkeltallene, og dagens kalender. Tilbudet er gratis.

Flere artikler

  1. Får 150 millioner for åtte års jobb

  2. Hydrotopper dropper bonus

  3. Absurde lønninger og det indre brorskap

  4. Annonsørinnhold

  5. Ikke bind renta på studielånet!

  6. 10.000 får Lånekasse-krav