Hun skjønte ingenting første gang Rune Bjerke tok kontakt: – Var ikke logisk for meg

DNB-sjef Kjerstin Braathen hadde aldri som mål å klatre til topps i DNB – egentlig skulle hun ikke jobbe i bank i det hele tatt.

– Kriser er ... Morsomt.

Konsernsjefen i Norges største bank tar seg litt i det, understreker at det ikke er morsomt at kriser som coronapandemien gjør livet krevende for mange. Men da pandemien traff, satt hun i karantene i kjelleren hjemme.

– Det var rått å sitte der og kjenne kraften i DNB, sier hun i ukens episode av E24s podkast Voksenpoeng.

Hør hele intervjuet der du vanligvis finner dine podkaster, eller i spilleren under.

Siden Braathen overtok konsernsjefstillingen etter Rune Bjerke 1. september 2019, har det ikke vært noen mangel på kriser i banken. Først Samherji-saken, hvor DNB var blant bankforbindelsene til selskapet som ble etterforsket for hvitvasking og korrupsjon. Så coronakrise og kritikk for å være for trege med rentekutt.

– Tenker man ikke «Helvete, skulle ønske jeg ikke var sjef nå»?

– Nei. «Oh shit», tenker man kanskje, men «oh shit, nå må jeg finne ut hva som har skjedd», sier Braathen og sikter til Samherji-saken.

– Det som står i pannebrasken på oss er hva som har skjedd, hvorfor, er det ting vi skulle gjort annerledes, hva kan vi lære av dette? Vi går ganske systematisk til verks. Det er viktig å ha fokus på det man kan gjøre noe med.

– Du lar deg ikke plage av kaos?

– Jeg opplever ikke at det er kaos rundt meg, ikke i noen av disse situasjonene. Det er spennende og krevende, og du ser det beste som bor i folk, sier Braathen.

– Du føler deg ikke så smart

Hun hadde egentlig aldri sett for seg å jobbe i bank. Allerede som barn jobbet hun i familiens klesbutikk, ble vant til at de ikke kunne ta ferie når andre gjorde det. Helgeturer var utelukket, foreldrene jobbet hver lørdag.

Men hun følte seg aldri presset av familien til å føre bedriften videre. Hun tenkte det kunne bli ensomt for en som trivdes med å jobbe i team. Men Braathen fikk likevel med seg mye nyttig da hun bestemte seg for å studere økonomi – som å fikse kassaoppgjøret, telle sedler.

– Jeg har vel ikke skjønt før etter at jeg ble ganske voksen hvor mye det har farget meg, det å vokse opp i en hverdag hvor du tenker på hvor mye penger som kommer inn i kassen, hvordan omsetningen er i forhold til i fjor, hvor vellykket dette innkjøpet ble ... Det var det var snakk om rundt middagsbordet, for å si det sånn.

Bla i galleriet eller følg Voksenpoeng_med_Nora på Instagram for å lese skoledagboken til Kjerstin Braathen.

Da en ung Braathen ikke kom inn på Handelshøyskolen i Bergen, dro hun på språkskole i Frankrike – der hun lærte mer engelsk enn fransk, forteller hun. Likevel gikk hun videre med økonomistudier på fransk. Det første halvåret skjønte hun ingenting, men bestemte seg for å møte opp hver dag. Hun leste seg opp på venninnens notater på slutten av året.

– Det var det første året hvor jeg kjente litt motstand. Du føler deg ikke så smart når du hver dag sitter i en setting hvor du ikke skjønner noen ting, dag etter dag.

– Men du skulle på død og liv være der?

– Det var vel noe annet som trakk, den gang. Det var ikke skolen, det var livet pluss kjærligheten, sier Braathen.

Fikk melding hos frisøren

Da mastergraden nærmet seg, visste Braathen fortsatt ikke helt hva hun skulle bli. Etter et studieopphold hos Hydro, fikk hun en traineestilling hvor hun endte med å jobbe med shipping. Hun fikk raskt smaken på farten, å alltid være tilgjengelig på telefon lenge før det var vanlig at folk hadde mobiltelefon.

– Å få lov som 26-åring å sitte og forhandle med selskaper gjennom meglere i rask fart, det likte jeg godt. Jeg liker når det er litt trykk.

Veien gikk videre til DNBs shippingavdeling, der hun tenkte hun bare skule være i 4–5 år. Isteden hadde hun 11 forskjellige stillinger i shippingavdelingen på 13 år. Så kom det en sms fra daværende konsernsjef Rune Bjerke – mens hun var hos frisøren. Han ville at hun skulle bli konserndirektør for små og mellomstore bedrifter.

– Jeg skjønte virkelig ikke hvorfor han skulle snakke med meg, og jeg brukte usedvanlig lang tid på å skjønne hvor han skulle, for dette var flere nivåer over den jobben jeg hadde. Så det var ikke logisk for meg, sier Braathen.

De neste årene fortsatte meldingene å tikke inn om nye stillinger – hun ble finansdirektør, og så konsernsjef.

– Hver gang du fikk melding av Rune Bjerke, skjønte du at noe skulle skje?

– Ja, hehe, den siste gangen snakket vi litt mer sammen. Og jeg fikk lenger betenkningstid. Det var en lang rekrutteringsprosess med mange kandidater, intervjuer, case og personlighetstester.

Konsernsjefens råd: Ikke lemp problemer oppover

DNB-sjefen mener bestemt at hun aldri var spesielt opptatt av å klatre i bedriftene hun har jobbet i. Da hun fikk beskjed om å rykke opp i ledergruppen i DNBs shippingavdeling, syntes hun egentlig det var urettferdig. Hvordan kunne sjefen hennes mene at det var hun og ingen av de andre flinke ansatte som skulle få til den jobben best, spurte hun seg.

– Men jeg mener faktisk at det er en del av lederansvar også, å tørre å satse på noen. Ingen er født til å være toppleder, det er en utvikling, sier Braathen.

Braathen var ikke alltid den som rakk opp hånden selv, men hun tror hun har gjort seg synlig gjennom å vise interesse – også for sjefens problemstillinger. Det fikk hun råd om tidlig i karrieren – et råd hun også mener unge som vil opp og frem kan lære av.

Istedenfor å komme til sjefen med et problem og vente på en løsning, ble hun bedt om å legge frem de mulige løsningene. Selv om sjefen skulle ta avgjørelsen, skulle hun legge frem det hun selv syntes var den beste løsningen.

– Istedenfor å bare lempe problemet oppover, tester du ut å være en rådgiver, sier Braathen.

Det ber hun også sine ansatte om å gjøre når de kommer til henne med problemer.

– Lederen vet ikke alltid best.