Avgifter er mye bedre enn CO2-kvoter

CO2-avgifter er beste botemiddel mot store utslipp. Kvoter er oppskrytt.
<B>VIND I SEILENE:</B> Byråkrater skal bestemme om vindmøller i India skal få klimakvoter, skriver E24s skribent.
VIND I SEILENE: Byråkrater skal bestemme om vindmøller i India skal få klimakvoter, skriver E24s skribent.

Økonomenes store bidrag til klimadebatten er å forklare hvor viktig det er at det må koste penger å slippe ut klimagasser. Klimabøllene må betale for sine klimautslipp.

Det sentrale poenget er at det skal koste like mye å slippe ut klimagasser uansett hvor i verden de slippes ut. Slik sikres kostnadseffektivitet. Det er like lett som det er vanlig å gjøre narr av prinsippet om kostnadseffektivitet. Uten kostnadseffektivitet som et overstyrende prinsipp, er det imidlertid helt usannsynlig at det vil være rasjonelt å sette i verk store klimatiltak. Nytten av tiltakene – en kjøligere verden – vil høyst sannsynlig bli langt mindre enn kostnadene, som kan vokse ut av alle proporsjoner.

For å sikre kostnadseffektivitet har økonomene lansert to virkemidler: kvoter og avgifter.

Et verdensomspennende system med utslippskvoter, eller tillatelser til å slippe ut klimagasser, er en grunnpilar i Kyoto-avtalen. Det er konstruert ulike kvotetyper: en viktig type er utslippskvoter som deles gratis ut til bedrifter i i-land som i dag slipper ut klimagasser. Tanken med kvoter er at bedrifter som kan rense billig vil rense, og selge kvotene til bedrifter som ikke kan kutte. Slik sikres kostnadseffektivitet mellom bedrifter, og mellom i-land.

En annen viktig form er kvoter som skapes, nærmest ut av den rene luft, ved at rike land eller selskaper sponser for eksempel et vannkraftverk i et u-land. For at dette tiltak skal skape en klimakvote, må det dokumenteres vannkraftverk fører til lavere utslipp enn det ellers ville blitt, for eksempel at et kullkraftverk ikke blir utbygd. Dette systemet bidrar til kostnadseffektivitet mellom i-land og u-land. Den norske stat kan sponse vannkraft i Kina, få kvoter for det som Stoltenberg kan dele ut til norske bedrifter.

Det store problemet med kvotesystemet er at hele markedet er politisk bestemt, ned til de aller minste detaljer. Hvem skal bestemme om et vannkraftverk i Kina er et klimatiltak? Hvor mange kvoter skal Yara få? Hvor mange kvoter fra regnskogen skal godtas i det europeiske systemet? Hvilke sektorer må levere kvoter, og hvilke kan slippe?

Alt sammen bestemmes av politikere og byråkrater, enten i nasjonale fora eller enda verre - i FN.

Systemet vil derfor kreve et enormt byråkrati. De siste par årene har det norske Finansdepartementet lagt ned masse jobb i å vurdere om et kinesisk vannkraftverk kunne betraktes som et klimatiltak. (Det viste seg til slutt at det kunne det ikke.)

Men verre enn de store kostnadene er at systemet er en invitasjon til korrupsjon i alle dens fasetter.

De store klimabøllene belønnes med kvoter for sine store utslipp, som flybransjen nå tilpasser seg.

Gevinsten for en aluminiumsfabrikk eller gasskraftverk stor hvis den klarer å overbevise myndighetene om at den må få litt flere gratis kvoter. Myndighetene vil på sin side ha sterke insentiver til å føye seg etter ønsket. Det står tross alt om arbeidsplasser.

For fire år siden brøt det europeiske kvotemarkedet fullstendig sammen, fordi markedet ble oversvømt av gratiskvoter, delt ut av politikere og byråkrater.

Kvotesystemet fører også til at altruistiske kutt – at folk kjører mindre bil for å spare klimaet - ikke får noen betydning. Dette vil bare frigjøre utslippskvoter, som andre vil bruke.

I et avgiftssystem blir insentivene mye bedre. Avgifter betyr inntekter til staten. Det i seg selv gjør det vanskeligere å unnta store sektorer.

Behovet for byråkrati til å administrere avgiftene er også minimalt i forhold til kvotene. Det er heller ikke behov for en børs, med meglere, analytikere og en klareringssentral for å organisere opplegget.

Mange mener at kvotesystemet er bra fordi det kan sette et tak på klodens totale CO2-utslipp. Argumentet halter. Det er utenkelig at alt, eller selv det meste, av menneskelige CO2-utslipp vil bli omfattet av kvoter. Kvoter vil heller ikke representere noe tak på utslippene, så lenge det er mulig å produsere nye kvoter ved å bygge vannkraftverk i Kina. Det er heller ikke noe stort behov for et bastant utslippstak. Utslipp på 12 milliarder tonn i året er bare litt verre enn 11 milliarder tonn.

Dessuten kan avgiftene endres på relativt kort varsel, dersom det viser seg at de er for lave til å bidra til de ønskede kutt, eller for høye, slik at kuttene blir større enn nødvendig.

I et økonomisk perfekt avgiftsystem bør alle verdens land ilegge den samme CO2-avgiften på alle utslipp. Men selv om mange land ikke vil eller klarer dette, blir tapene for land med større avgifter enn gjennomsnittet moderate. Statene selv vil få avgiftsinntekter, som kan brukes til å redusere andre og mer ødeleggende skatter, som skatt på arbeid. En CO2-avgift på 300 kroner per tonn i Norge vil gi staten inntekter på solide 16,5 milliarder. Penger det også.

For verdens fattigste land vil innføring av CO2-avgifter være enda bedre. Mange av dem bruker i dag mye av sine begrensete ressurser på å tilby sine rikeste innbyggere billig energi. Avgifter i stedet vil gi mye penger de kan bruke på viktigere ting, som grunnskoler. Verdens fattigste land blir visstnok rammet særlig hardt av klimaendringene, og burde ha store insentiver til et effektivt avgiftssystem. Det samme gjelder land som USA, Australia og Kina, som burde ha mye større interesse enn for eksempel Norge i å redusere oppvarmingen.

Dessverre elsker politikerne kvotesystemet. Det er ikke så rart – det vil jo øke deres makt og innflytelse massivt. Det er kanskje nettopp derfor kvoter ligger så godt an.

På forsiden nå