Kong Reiten ansetter tronfølger

Eivind Reiten regisserte selv sin avgang, og pekte på sin etterfølger. Akkurat slik man gjør det i Hydro.
kommentar Elin Ørjasæter

Elin Ørjasæter var frem til juni 2012 konsulent i PR- og informasjonsbyrået Burson-Marsteller.

Hun er tidligere E24-kommentator, og jobber nå som foredragsholder og forfatter.

Hun har tidligere vært personaldirektør, hodejeger og forhandler i fagforening. «Lederboka, hodejegerens beste tips» og den humoristiske selvbiografien «Det glade vanvidd» er to av hennes bøker.

Født: 25. februar 1962

Avhengig av: Kaffe og Twitter.

Drømmebil: Mini Roadster cabriolet.

Angrer på: At jeg jobbet så mye da barna var små.

Favorittartist: Willie Nelson, Phil Ochs og Johnny Cash.

Beste bok: «Borgerkrigen» av Hans Magnus Enzensberger. En dystopi som kom ut på 80-tallet og forandret mitt syn på verden. Både borgerkrigene i Afrika, 11. september og 22. juli kan sees som en bekreftelse på bokas dystre profetier.

Eivind Reiten har vært en tilpasningsdyktig prototype, for å sitere Ukeavisen Ledelse i 2004. De beskrev han som bemerkelsesverdig jevn, ja nærmest kjedelig, og en mester i å tenke før han handlet.

Og enda mer tilpasningsdyktig skulle han bli. Det er nærmest en bragd at Reiten har overlevd de siste års stormer rundt hans person. Eivind Reiten har vært en tilpasningsdyktig prototype

Reiten er som en mager hankatt som alltid kommer ned på alle fire. En av grunnene er trolig at han har hatt få indre fiender. Mannen er utrolig godt likt internt i selskapet. Noen av medarbeiderne brøt ut i gråt, da de hørte han skulle slutte.

Det er aksjonærer og ansatte som har elsket Reiten. Tidligere politikervenner derimot, har ment at han har vært personlig grådig. Opprøret over opsjonssaken ble kanskje særlig stort nettopp fordi det var en av deres egne som sto for den. Reiten har vært statstråd for Senterpartiet i to omganger. Politikk er hans eneste sidesprang fra Hydro-tilværelsen.

Nå klarer smidige Reiten det kunststykke å gå av med palmer i hendene rett før verden blir grusom. I åtte år har han gjort stor lykke med å hakke opp, dele, fusjonere og lete opp aksjonærverdier høyt og lavt i konsernet. Nå er det ikke mer å hakke opp, nå begynner den tunge jobben.

Den tunge jobben er å få selskapet til å vokse organisk gjennom den tøffeste krisen kanskje noensinne for nettopp aluminiumsprodusenter. For hva bruker man aluminium til? Bygninger. Biler. Fly. Nettopp. Ikke akkurat vekstbransjene ved inngangen til år 2009.

Mannen som skal klare dette har like lang fartstid i Hydro som Reiten hadde, 23 år. "Jeg var glad for å kunne presentere gode interne kandidater for styret," fortalte Reiten til et samlet pressekorps.

I andre bedrifter er det styret som finner kandidatene, og ikke den sittende konsernsjefen. Men i Hydro kommer de gryteklar, levert av konsernsjefen.

For å sitere en bok om Hydros historie: "Selskapets helt definitive midtpunkt, generaldirektøren, har vært utpekt av den tidligere generaldirektøren. En generaldirektør står naturligvis ikke fritt, kandidaten skal diskuteres med styrets formann og må vinne bredere aksept, noe som også har skjedd."

Ser man det. Generaldirektøren, som i Reitens tid ble omdøpt til konsernsjef, må faktisk rådføre seg med styret om hvem som skal etterfølge ham.

Han som etterfølger Reiten heter Svein Richard Brandtzæg og har doktorgrad i organisk kjemi, nærmere bestemt om karbonmaterialer i aluminiumsproduksjon. Her har vi altså en ny Johan B. Holthe, selskapets siste teknolog i generaldirektørstolen, før juristene og økonomene overtok. (Se faktaboks om tidligere ledere i Hydro).

"Så kjedelig," hvisket noen journalister. Akk ja sann, det er jo litt kjedelig med folk som har greie på det de driver med.

Etterfølgeren Brandtzæg er helt etter boka, ja faktisk etter to bøker. Den ene er boka om Hydros historie, "Oljerikdommer og internasjonal ekspansjon, Hydro 1977-2005" som ble sitert ovenfor.

Det andre er boka "Good to great," skrevet av Jim Collins. Collins er mannen som ledet et stort forskningsprosjekt for å identifisere toppledere som virkelig gjorde en positiv forskjell, over en lang tidsperiode for selskapet.

Og hva fant han? Jo, nettopp sånne typer som Brandtzæg. Teknokrater som kunne det de holdt på med, som fremstår som beskjedne, sympatiske og litt kjedelige. Som har vært i selskapet bestandig, alltid med gode resultater.

Et så udramatisk og vellykket lederskifte er det bare Hydro som kan få til.

Svein Richard Brandtzæg er ikke mye å skrive hjem om for en journalist, til det er han altfor skikkelig, altfor beskjeden og alt for sympatisk. Til gjengjeld er han trolig det beste aksjonærene kunne fått, nå som selskapet står overfor helt nye og tøffere utfordringer.

Til forsiden

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå