Økonomene må redde klimaet

Økonomene har mye bedre virkemidler enn ingeniørene.
<B>TUNG SPONSING:</B> Store vindmølleparker er neppe den beste løsningen på klimaproblemet, mener E24s skribent.
TUNG SPONSING: Store vindmølleparker er neppe den beste løsningen på klimaproblemet, mener E24s skribent.

Økonomenes klimatiltak er under ild. Klassekampen onsdag refererer en lang artikkel i NTNUs forskningstidskrift Gemini. Her angriper en rekke teknologer og ingeniører økonomene, som de mener har vært en brems i klimapolitikken.

- Økonomenes teorier og modeller har ikke tålt møtet med virkeligheten. (..) Over tid oppdaget vi jo at økonomenes blanke, skarpe våpen ikke kutter etter hensikten. Det blir skeivt og skakt, og målene undergraves, sier forskningsdirektør Knut Alfsen ved Cicero til magasinet.

Alfsen og de andre teknologene mener særlig at økonomene er altfor opptatt av kostnadseffektivitet, noe som har utsatt en rekke tiltak som er "samfunnsøkonomisk nesten gratis". Nå er imidlertid Alfsen optimist.

- (Økonomenes) tidsalder er over, nå må ingeniørene på banen, sier han.

Mon det.

Økonomene har to hovedvirkemidler i klimapolitikken: kvoter og avgifter. Hovedprinsippet bak de to virkemidlene er det samme: at det skal koste penger å slippe ut klimagasser, og at det skal koste det samme for alle som slipper ut klimagasser.

Økonomene er veldig glade i dette prinsippet, av gode og menneskevennlige grunner. Prinsippet om samme pris for alle fører nemlig til at ressursene blir brukt der de skaper mest mulig velferd.

Og "utslipp av klimagasser" kan anses som bruk av en ressurs, på samme måte som bruk av arbeidskraft eller land. Hvis noen bedrifter eller sektorer kan bruke ressurser billigere enn andre, fører det til overforbruk av ressursene i disse sektorene, og høyere pris for alle andre. Konsekvensen er lavere velferd for alle, utenom de som får lov til å bruke ressursene billigere i en liten periode.

Et relevant eksempel er rederiene. De slipper å betale skatt på overskuddet, og nettolønnsordningen gir dem billigere arbeidskraft enn andre. På kort sikt er konsekvensen en høyere avkastning for rederne, på lang sikt en rederinæring som er altfor stor.

Heldigvis er prinsippet om lik pris for alle gjennomført på de aller fleste områder i Norge.

På enkelte områder er det derimot langt igjen. Klimautslipp er et viktig område.

Her betaler oljenæringen og bilistene en høy CO2-avgift. De fleste andre gjør ikke det. Mange sektorer blir faktisk subsidiert, for nettopp de samme aktivitetene som skaper utslipp av klimagasser.

I landbruket slipper kuene ut mye klimagasser. Kraftkrevende industri slipper å betale el-avgift. Rederne er antagelig Norges største utslippssynder. Distriktspolitikken er et kapittel for seg. Bosatte i spredtbygde strøk har naturligvis større behov for biler, og har større energikrevende boliger. Folk i Nord-Norge betaler heller ikke el-avgift. Kanskje klodens dårligste boligbeskatning gjør at Norge generelt har altfor mange boliger, som bruker masse energi. På Svalbard er det omfattende kullgruvedrift, som fullstendig skattefri.

Men hvordan dette er ikke økonomenes feil. Økonomene påpeker så ofte de får muligheten at dette er dårlig økonomisk politikk, og dårlig klimapolitikk. All verdens gode argumenter taper mot de mektige lobbyinteressene fra Norsk Industri, Bondelaget, Senterpartiet, Rederiforbundet og LO.

I stedet for økonomenes medisin om en lik pris på alt utslipp, vil teknologene heller ha de store visjonære tiltakene.

- I et rikt land som Norge er betalingsvilligheten for å få kjøre bil stor, sier Rosland.

Rosland burde jublet. Det skyldes jo nettopp at bilene betyr så mye for velferden. Men Rosland er bekymret, og det burde de fleste nordmenn også være hvis han får makten.

- Vi trenger derfor styringseffektive virkemidler, både for å redusere transportbehovet og øke andelen elbiler og biodrivstoff.

Forbud mot bensindrevne biler er ekstremt effektivt. Men det vil ødelegge menneskelig velferd, noe både teknologer og såkalte miljøvenner ofte ser ut til å være skremmende lite opptatt av.

Hvem som helst kan peke på tiltak som helt sikkert vil føre til lavere utslipp av klimagasser. Supertog, strømkabler til alle oljerigger på sokkelen, renseanlegg på gasskraftverk, fjernvarme i alle tettsteder, forbud mot oljefyrer, enorme vindmøller langt til havs eller mye høyere avgifter på bruk av bil og fly vil alt sammen gi lavere utslipp av klimagasser. Men til hvilken pris? Hvilke menneskelige oppofrelser er nødvendige for p gjennomføre disse tiltakene? Og hvilke gevinster blir realisert? Det vet vi ikke, og det vet ikke teknologene heller.

Markedsløsningen til økonomene, en lik pris på utslipp, betyr at ingeniørkomiteene heller ikke trenger å tenke på det. Utslippene skjer fra så mange kilder, at verden er avhengige av kreativiteten til milliarder av beslutningstakere for å løse problemet. Og denne kreativiteten blir utløst av prisen på utslipp. Mye av kreativiteten kommer helt sikkert til å bli realisert gjennom en lavere bruk av produkter som slipper ut klimagasser under produksjonen eller bruk, som aluminium, storfekjøtt, kunstgjødsel, sement og bensin.

I tillegg til at organiseringsproblemet blir mye mindre ved markedsløsningen, er det viktig å huske risikoen. Vi hører mye om risikoen for at klimaproblemet kan være verre enn fryktet. Men hva om det er mindre? Hva om Cicero og FNs klimapanel, som begge har store interesser i å blåse opp problemet, tar feil? Hva hvis konsekvensene av oppvarmingen blir mye mindre enn fryktet?

Da blir det helt sikkert lettere å redusere en universell avgift på klimautslipp, enn å redusere overføringene til supertog, vindmøller, renseanlegg og el-biler. Dagens håpløse politikk demonstrerer om ikke annet at det er uhyre vanskelig å fjerne støtteordninger, hvor idiotiske de enn måtte være.

På forsiden nå