Redd leksikonet!

Hvorfor sier kulturministeren nei til sju årlige millioner for å redde den nasjonale leksikonbasen? Mens hun hiver 470 årlige millioner inn i driften av Den Norske Opera?
<b>ANNIKEN HUIDTFELT:</b> Vil ikke ha leksikon.
ANNIKEN HUIDTFELT: Vil ikke ha leksikon.
kommentar Elin Ørjasæter

Elin Ørjasæter var frem til juni 2012 konsulent i PR- og informasjonsbyrået Burson-Marsteller.

Hun er tidligere E24-kommentator, og jobber nå som foredragsholder og forfatter.

Hun har tidligere vært personaldirektør, hodejeger og forhandler i fagforening. «Lederboka, hodejegerens beste tips» og den humoristiske selvbiografien «Det glade vanvidd» er to av hennes bøker.

Født: 25. februar 1962

Avhengig av: Kaffe og Twitter.

Drømmebil: Mini Roadster cabriolet.

Angrer på: At jeg jobbet så mye da barna var små.

Favorittartist: Willie Nelson, Phil Ochs og Johnny Cash.

Beste bok: «Borgerkrigen» av Hans Magnus Enzensberger. En dystopi som kom ut på 80-tallet og forandret mitt syn på verden. Både borgerkrigene i Afrika, 11. september og 22. juli kan sees som en bekreftelse på bokas dystre profetier.

Saken er følgende: I om lag hundre år har norske forlag laget leksikon. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 80-tallet, da det sto en leksikonselger på hvert kjøpesenter, og folk møblerte sitt hjem med atten bind kunnskap til glede for slektens almenndannelse.

Så kom internett. Forlagene kunne ikke lenger tjene penger på leksikon, blant annet fordi folk fant det de trengte på Wikipedia. Da Store Norske Leksikon endelig kom på nett var det hverken betalingsvilje eller annonsemarked for dem der.

Kunnskapsforlaget, som utgav Store Norske Leksikon, begynte sin lange marsj mot døden.

De to forlagene Aschehoug og Gyldendal eier Kunnskapsforlaget. De har spyttet inn omtrent like mye penger for å dekke tapene i driften de siste ti år, som de tjente de siste tyve år. Ingen klandrer dem for å si stopp.

Snarere tvert i mot; Mange synes de var fullstendig sprø som ikke la inn årene allerede i 1999: Da var driftsersulatet minus 70 millioner av en omsetning på 177 millioner kroner og også etter dette har tapene vært betydelige. Så når William Nygaard mener han også har et samfunnsoppdrag og ikke bare er en kremmer, så har han sine ord i behold.

Wikipedia

Dessverre har den samme Nygaard utropt Wikipedia til en slags fiende. Wikipedia er et av verdens vakreste byggverk, og Nygaard erter dermed opp de som burde vært Store Norskes beste støttespillere.

Espen Andersen på BI, for eksempel. Han vil nå legge ned Store Norske Leksikon, fordi Wikipedia er så mye bedre. Det er helt feil tenkt. Wikipedia er ikke bedre, det er noe helt annet.

Wikipedia er en fantastisk global dugnad, der endringer skjer raskt, organisk og dynamisk. Store Norske Leksikon er autorisert kunnskap, med navngitte autoriteter som går god for saken. Ulykkeligvis har opinionen delt seg i to der de vil ha enten det ene eller det andre. Det er bare helt merkverdig.

Hva er galt med å ha autorisert kunnskap? Hva annet er skolebøker for eksempel, enn autorisert kunnskap? Autorisert kunnskap kan og bør utfordres og diskuteres. Å utfordre autoriteter (for eksempel Jørgen Lorentzen, hvis han skriver i Store Norske om kjønnsroller) er mer krevende enn at de som er uenig bare legger til noe i Wikipedia. Krevende og helt nødvendig, men da må autoritetene vise ansikt. Det gjør de i Store Norske.

De to formene for publisering, den åpne/dynamiske og den lukkede/autoriserte, er like viktige. Men den ene er avhengig av statsstøtte, og det bør den få.

Veien videre

Siste krampe er nå at Sparebankstiftelsen og Stiftelsen Fritt Ord har sikret Store Norske Leksikon midlertidig videre drift. Og drift i dette tilfelle er å lønne noen få datafolk og en prosjektleder, for å trå vannet.

I mens forsøker Kunnskapsforlagets leder Kristenn Einarsson å finne en vei til framtidig drift og diskusjonen går hissig i blogguratet. Mens John Erling Blad i Wikipedia Norge vil integrere StoreNorske-basen i Wikipedia, vil Espen Andersen legge det ned, og la folk søke fritt i en død base, inntil videre.

Et av de mest interessante forslagene kommer fra Jon Hoem, å kjøpe fri Store Norske etter mønster fra NDLA. En annen tung innspiller i debatten er Eirik Newth som i et godt begrunnet raserianfall dessverre er blitt en motstander av statsstøtte.

Felles for disse folkene er at de diskuterer på et høyt nivå, og forstår utfordringene i det digitale samfunnet. Men kan de ikke også ta en titt på kulturbudsjettet? Det koster bare peanøtter å sikre Store Norske videre drift i noen år. Den tiden trenger vi for å kjøpe tid, og finne en god framtid for Store Norske

Annikens peanøtter

Anikken svarte slik til NTB på hvorfor hun ikke ville redde leksikonet: "Verken annonsører eller brukere har vist tilstrekkelig interesse for Store norske til at driften bærer seg, og det er jo et tydelig signal."

Ooops. Anniken vil ikke støtte leksikonet fordi det ikke er markedsmessig lønnsomt? Har hun ikke oppdaget at nesten all kulturaktivitet i Norge er markedsmessig ulønnsom? Vil hun legge ned sitt eget departement?

Neida, hun vil bare bevare de som er bevart fra før. Hun er stokk konservativ. Som hun skriver i en utdypende artikkel i Dagbladet : "I dette tilfelle mener jeg kostnadene er for store." Men altså ikke i alle andre tilfeller, der synes Anniken kostnadene er ok.

For det er ikke småpenger Aniken Huitfeldt strør om seg på vegne av det norske folk, vel å merke til museale aktiviterer: 9,3 milliarder (budsjettramme for 2010). Her er noen smakebiter på hva pengene går til:

470 millioner I året til drift av Den norske Opera, altså huset i Bjørvika. Det tilsvarer om et statstilskudd på om lag 1600 kroner pr. billett.

Til sammen 627,5 millioner kroner til norsk film i 2010. Det meste gikk til skrekk og actionfilmer, altså kopier av amerikansk kommersiell film, hvis mønsteret følger tidligere politikk fra Norsk Filminstitutt.

Om lag 250 millioner kroner i direkte pressestøtte, som hovedsakelig holder liv i avisene Dagsavisen, Vårt Land, Klassekampen og Nationen. Altså gamle, ikke nye aviser.

Løsningen

Sparebankstiftelsen og Fritt Ord tok til vettet og tro til med penger til midlertidig respirator til Store Norske. Pasienten bør snarest overføres til et bedre sykehus enn Kulturdepartementet, for eksempel Kunnskapsdepartementet.

Et sted i fremtiden ligger løsningen for Store Norske, trolig i skjæringen mellom skoleverk, akademia og stat. Løsningen ligger ikke i å bli mer lik Wikipedia, men i å bli mer rendyrket ulik.

Wikipedia-modellen fungerer dårlig som læremateriell i skolen, som krever en mer gjennomgående redaksjonell stemme og styring, for å sitere Espen Andersen, som i kommentarfeltet på egen blogg er mer på glid:. Han antyder at Store Norske kunne blitt en stamme for en slags standard lærebok for norsk skole.

Vi trenger både Wikipedia og Store Norske Leksikon. Wikipedia er grenseløst og organisk, og fantastisk nok, stort sett korrekt. Store Norske er strengt redigert og autoritært, de velger bort informasjon like mye som de velger inn informasjon.

Kan virkelig ikke en moderne stat koste på seg å ikke ha en autorisert kunnskapsbase? En base som er bygget møysommelig opp gjennom hundre år av fagfolk på sine felt, og med norsk vinkling som kjennetegn i et stadig mer globalt informasjonsunivers? En base kan være stadig kilde til diskusjon og forargelse?

Nei vel, nei. Men en opera som kopierer det som skjer i Milano og Berlin, og som interessser temmelig få nordmenn? Det har vi råd til.

Følg Ørjasæter på Facebook: www.facebook.com/lederboka.

Følg Ørjasæter på Twitter: @orjas

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå