Vi tjener på færre bønder

Det er veldig bra om vi klarer å produsere den samme maten med færre bønder.

"WTO-forslag truer 40.000 bønder", skrev Nationen på forsiden torsdag. Avisen siterer Bondelaget, som har beregnet at så mange bønder vil legge ned virksomheten hvis Norge bygger ned importvernet på matvarer.

Nyheten blir (naturligvis) fremstilt som et ulykkesscenario, både for bøndene og for Norge. Men det er ingen ulykke. Det er tvert imot den lykkelige fortsettelsen av den lange historien om fremskritt og økende velstand.

Produktivitetsveksten i landbruket har de siste 250 årene vært fantastisk, og er en grunnplanke i velstandsveksten. Den samme maten har blitt produsert med stadig færre hender. De ledige hendene, eller produksjonsressursene, går inn i andre sektorer.

Mange av de bøndene som velger å legge ned, vil iallfall i første omgang oppleve det som en nedtur. Men denne smerten er ganske liten. Som Aftenposten skrev i mai, tjener også den norske gjennomsnittsbonden mer enn arbeidstakere flest. Dessuten er denne omstillingen bare marginalt sterkere enn hva vi har sett de siste 40 årene. Siden 1969 har det blitt mellom 25.000 og 35.000 færre bruk hvert tiår. Det er i dag bare en tredjedel så mange gårder som det var i 1969. De fleste er lagt ned fordi eieren vil tjene mer på å bruke tiden sin på andre ting.

"Opprettholdelse av kulturlandskapet" er en vanlig begrunnelse for å støtte landbruksnæringen. Mange er redd for at færre bruk fører til at landet gror igjen. Denne frykten har hittil vært ubegrunnet. Siden 1969 er faktisk arealet som legges under plogen økt med 8 prosent.

En kraftig nedbygging av importbeskyttelsen vil føre til at dette arealet faller. De bøndene som blir igjen i landbruket vil likevel kunne få en bedre hverdag. Landbruket er den mest gjennomregulerte næringen vi har. Bøndene er selvstendige næringsdrivende, men svært mye av driftsbetingelsene blir fastsatt av byråkrater og politikere. Hvis bøndene blir utsatt for stor konkurranse fra utlandet, kan ikke næringen reguleres på samme måte lengre. Produksjonskvoter og offentlig godkjenning av prisen på landbrukseiendommer må kastes på historiens skraphaug. De bøndene som blir, vil få lov til å drive større og mer effektivt. De får lov til å ta ut produktivitetsgevinsten.

Forkjemperne for å redusere tollsatsene på mat skyver som oftest fattige bønder i fattige land foran seg. Fattige bønder og jordbruksarbeidere i den tredje verden til tjene på en friere handel, men neppe mye. Importen av mat vil komme fra land med overskuddsproduksjon og mulighet til storskalajordbruk.

Den store vinneren av et friere norsk matmarked er 4,7 millioner norske forbrukere. På samme måte som de store vinnerne av å legge ned beskyttelse av tekstilindustrien var klesbrukerne. Ifølge en analyse av Norges Bank har liberaliseringen av klesmarkedet gitt en gevinst til norske forbrukere på minst 5 milliarder kroner årlig.

Ifølge beregningene til Bondelaget vil velferdsgevinsten av matmarkedet være i samme størrelse. Det burde jo være verdt å kjempe for. Men våre utsendte i WTO-forhandlingen stritter i mot så hardt de kan.

På forsiden nå