«Sparing på avveie»

Spareprodukter er varen hvor det er lettest å bli lurt og vanskeligst å vinne sin rett.


<p>Forbrukerdirektør Inger Lise Blyverket.</p>

Forbrukerdirektør Inger Lise Blyverket.

Inger Lise Blyverket er direktør for Forbrukerrådet.

Sparing til pensjon er viktig. Når banken tar imot våre sparepenger for å sikre en levelig pensjonstid, så forvalter de vår fremtidige lykke, vårt ve og vel. Det er derfor et alvorlig samfunnsproblem at spareprodukters egenart gjør forbrukerne sårbare.

Det er altfor enkelt å tåkelegge prisen kundene belastes ved sparing i fond. Det er heller ikke lett for kundene å vite om produktet holder god kvalitet.

På toppen av dette er fond og øvrige investeringsprodukter dessuten den varen det er vanskeligst å vinne frem med en klage på.

Konsekvensen er at norske forbrukere årlig betaler 2 milliarder i unødvendige fondsgebyr fordi bankenes rådgivere har ledet kundene inn i de dyreste fondene mens de billige fondene har ligget bortgjemt nederst i skuffen.

Forbrukerne har to typer aksjefond å velge mellom: Billigvarianten – indeksfond – eller et såkalt aktivt aksjefond, som i snitt har seks ganger høyere forvaltningsgebyr enn indeksfondet.

Aktive aksjefond har til hensikt å slå børsen og tar seg betalt for det, mens indeksfond kun skal gjenspeile børsens avkastning – hverken mer eller mindre. Indeksfond har lavere gebyrer, noe som gjør at forbrukeren som regel sitter igjen med et større sparebeløp.

Nylig falt dom i Borgarting lagmannsrett hvor Forbrukerrådet saksøkte DNB for salg av aktive aksjefond med urimelig høye årlige gebyrer.

Forbrukerrådet vant, og 180.000 småsparere ble tilkjent 345 millioner. Finansnæringen får dermed beskjed fra domstolen om at den må oppføre seg som andre bransjer: Betale kunden tilbake når den har tatt seg for godt betalt.

Dommen er ikke rettskraftig – DNB har valgt å anke saken til høyesterett.

Saken illustrerer den store avstanden det er mellom å ha rett og å få rett hva gjelder spareprodukter. Kundene tvinges til rettssalene for å vinne frem. Dessverre er ikke rettssaker mot banker noe for hvermannsen.

I rettssaken mot DNB vises det at kundene, i gjennomsnitt, har betalt 2.000 kroner for mye for sparingen sin. Forbrukerrådets saksomkostninger er 14 millioner kroner, et beløp som vanskelig kan hostes opp av en enkeltperson.

Småsparerne er derfor avhengige av at organisasjoner som Forbrukerrådet tar saken på deres vegne.

Finans er ikke som andre forbrukermarkeder. Virker ikke vindusviskerne på den nye bilen, innser enhver mangelen. Investeringsprodukter er ikke slik. Kvaliteten måles med komplisert matematikk, en produktegenskap som gir selgersiden et stort overtak. Her ligger kjernen i problemet.

Dårlige og dyre fond kamufleres i finansfaglige termer og ugjennomtrengelige regnestykker. Årsaken er at banker og forvaltere selektivt plukker ut de tallene som fremstiller akkurat deres aktive fond som de som har slått børsen.

Kundene gledes på falske premisser. Banken forteller at fondene har steget 44 prosent, men unnlater å opplyse om at børsen har steget 55 prosent. Ikke minst «glemmer» de å fortelle at 11 prosent av avkastningen er spist opp av unødvendig høye gebyrer.

I tillegg er ikke de belastede gebyrene synlig på en regning eller kontoutskrift, slik som ved alle andre produkter og tjenester.

De er skjult.

I dag blir kundene holdt kunstig fornøyde – inntil Finanstilsynet avdekker dårlige produkter. Men kundene i DNB-saken, som i mange år betalte urimelig høy pris, kunne se langt etter prisavslag.

Det er utenfor tilsynets mandat. Og banken nektet å føye seg. Det var ikke nok at tilsynet påviste en urett. Det må rettssak til for at bankene skal gjøre opp for seg.
Et fond er samme varen for alle kundene. Det innebærer at en feil ved varen gjelder alle kunder som har kjøpt akkurat dette fondet.

Kostnaden blir derfor mye større enn den ene kundens krav. Terskelen for å gi innrømmelser er derfor høy.

En innrømmelse overfor én kunde, er en innrømmelse overfor alle kunder. Derfor har rettssak vist seg å være eneste mulighet. Også i retten utnyttes matematikkens spillerom, hvilket gjør det krevende å vinne frem.

Det så man i Røeggen-saken mot DNB, og i Lognvik-saken mot Storebrand der en privatperson med begrensede juridiske ressurser satte seg opp mot Storebrands team av advokater.

Først da Forbrukerrådet, med jevnbyrdige juridiske ressurser som banken, fikk overprøvd Lognvik-dommen i Høyesteretts storkammer, ble den satt til side. Også dagens DNB-sak handler om matematiske formler som det vris og vendes på.

Fond er viktige produkter.

Saken fortsetter under annonsen.

Det handler om fremtidige pensjoner, folks fremtidige levekår. Vi i Forbrukerrådet ønsker at folk skal ta opplyste og kloke (investerings-) valg, og et stadig bedre regelverk gjør at fondssparing blir en stadig tryggere investering. Likevel er det åpenbart behov for ytterligere forbedring.

En kulturendring innen finans er også nødvendig. Og der ser vi heldigvis at noe er i ferdig med å skje: DNB har tatt grep. De fører nå faktisk an når det gjelder å anbefale fondene som forskning har bevist er til beste for kunden, det vil si de billige indeksfondene.

DNB ligger flere hestehoder foran konkurrentene Nordea, Danske Bank og sparebankene.

Rettssaken kan således sies å være gamle synder fra DNB.

Men at storbanken slåss mot 180.000 av sine kunder for å nekte dem et prisavslag som følge av påpakning fra Finanstilsynet, viser at banken fortsatt har et stykke igjen før den kan sies å være på kundenes side.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

På forsiden nå