Når vi etter hvert blir mindre oljeavhengige – hvilke utfordringer må vi løse?

– Jeg skulle ønske vi kunne ha samme engasjementet i diskusjonen om hvordan vi kan øke arbeidstilbudet og legge til rette for effektivisering og økt lønnsomhet, som vi opplever i iveren etter å erstatte olje og gass med noe annet, sier Equinors sjeføkonom.

kommentar Eirik Wærness

 Eirik Wærness er sjeføkonom i Equinor

Debatten om behovet for omstilling av norsk økonomi kobles i økende grad med debatten om klima. Klimaendringer og klimarisiko er svært viktige temaer og det er utvilsomt nødvendig med store endringer også i Norge hvis vi skal oppfylle vår del av Parisavtalen. Norge må bidra med sin del av svaret på utfordringene verden står ovenfor, utover det vi allerede har gjort og gjør. Det er imidlertid også andre faktorer som bør vurderes i en diskusjon av behovet for omstilling av norsk økonomi og av hvilke utfordringer og dilemmaer som naturlig følger av denne.

Noen av disse utfordringene synliggjør vanskelige avveininger som hører med i debatten.

Utgangspunktet først: Alle burde håpe at Norge i mange år ennå kan ha lønnsom olje- og gassutvinning. Det er ikke i konflikt med globale klimamål: Også i et scenario i samsvar med togradersmålet vil det være et betydelig behov for olje og gass. Dette er dessuten en aktivitet som bidrar med betydelige innskudd i Oljefondet og medfinansierer underskuddet vi har på statsbudsjettet, samtidig som øvrige næringer og offentlig sektor går for full maskin med høy sysselsetting. Leverandørindustrien er vår nest viktigste eksportnæring og har høykompetente arbeidsplasser med høy lønnsevne i store deler av landet. Hvis den fortsetter internasjonaliseringen og utvikles mot andre kompetanseområder, vil den være en viktig drivkraft i norsk økonomi også når etterspørselen fra norsk olje- og gassutvinning etter hvert flater ut og går ned.

Uavhengig av klimadebatten er det usikkert hvor lenge dagens investerings- og inntektsnivå i petroleumssektoren kan opprettholdes. Etter 2030 går trolig norsk sokkel over i en mer moden fase, og allerede etter 2022 er det per i dag få store prosjekter igjen. Utviklingen videre avhenger av lisenspolitikk, leting og funnstørrelser, kostnadsutvikling og markedspriser (som også inneholder klimapolitisk risiko), men det er nokså sikkert at olje- og gassutvinningen på lang sikt ikke vil holde tritt med veksten i norsk økonomi for øvrig. Det betyr at sektorens rolle som «ekstra inntektskilde» for det offentlige og drahjelp for leverandørindustrien og norsk næringsliv for øvrig etter hvert vil bli mindre. Før eller senere må vi starte en omstilling av norsk økonomi, og særlig de delene av den som er mest avhengig av de ekstraordinært høye inntektene oljevirksomheten gir opphav til, nemlig offentlig sektor i staten og kommunesektoren og de skjermede næringene som lever godt med et særdeles betalingsdyktig kundegrunnlag. Det er derfor grunn til å håpe at redusert betydning av olje- og gassutvinningen ikke skjer raskt, siden omstillingen i både privat og offentlig sektor da ville bli mye mer smertefull. Trolig vil også mange av fremtidens vinnere springe ut av dagens ledende fagmiljøer, slik vi nå ser aktører gripe muligheter innen fornybar energi og andre lavkarbonløsninger basert på kompetanse og erfaring fra olje og gass.

En annen side ved utgangspunktet er at Norge har full sysselsetting. Olje- og gassutvinningen i seg selv er ikke en stor sektor målt i antall årsverk, men verdiskapingen per årsverk er svært høy. Omstillingen i norsk økonomi, når den kommer, vil derfor ikke automatisk frigjøre mye arbeidskraft som kan settes inn i andre, lønnsomme næringer, særlig ikke dersom leverandørindustrien lykkes i å skaffe seg flere lønnsomme ben å stå på. Av og til kan man få inntrykk av at olje- og gassutvinningen står i veien for at andre lønnsomme næringer kan vokse. Det er en misforståelse. Gründere og næringslivsledere frustreres over at deres gode ideer i dag går tregt å realisere, at det tar lang tid å kommersialisere og ekspandere, osv. Et hovedproblem for dem i dag er at vi har full sysselsetting, og at oljerikdommen har gjort det mulig for Norge å ha verdens største offentlige sektor, med sikre jobber i hele landet, samt lønnsomme skjermede næringer, som reduserer mulighetene deres for å vokse raskt. Når inntektsgrunnlaget for offentlig sektor etter hvert svekkes (i relativ betydning), og vi uansett må stramme inn for å finansiere pensjons- og velferdsutgifter – får disse gründerne da grunnlag for å håpe at frigjorte årsverk fra offentlig sektor skal stå i kø for å gå inn i det konkurranseutsatte næringslivet?

 <p>Eirik Wærness</p>

Eirik Wærness

Gitt at etterspørselen etter offentlige tjenester heller går opp enn ned fremover, hvor sannsynlig er det at vi vil være i stand til å redusere offentlig sysselsetting for å frigjøre arbeidskraft til næringslivet? Hvordan skal vi klare å levere mer offentlige tjenester med færre folk, når vi tar inn over oss hvor arbeidsintensive slike tjenester er, og hvor vanskelig det er å effektivisere selve tjenesteytingen? Blir vi nødt til å forsere en «desentral» sentralisering, dvs. konsentrere befolkningen i flere lokale sentra for å frigjøre arbeidskraft i offentlig administrasjon og byråkrati og gjennom økte klassestørrelser i skolene, større sykehus osv.? Hvem på Stortinget er klare til å ta debatten om hvordan vi kan frigjøre arbeidskraft fra offentlig sektor til å øke verdiskapingen etter oljealderen? Og tilsvarende, hvilke subsidierte og skjermede næringer må vi vurdere å konkurranseutsette for å frigjøre arbeidskraft til annen lønnsom næringsvirksomhet?

Hvilke muligheter har vi ellers til å øke tilgangen på arbeidskraft i et land med full sysselsetting? Økt pensjoneringsalder, raskere studieprogresjon og lavere sykefravær/uføregrad/deltidsandel blant dem i arbeidsdyktig alder er de tre virkemidlene som finnes, utover eventuelt økt arbeidsinnvandring eller mulig frigjøring av arbeidskraft gjennom digitalisering. Se for eksempel Sysselsettingsutvalgets nylig fremlagte rapport. Det er trolig mulig å hente en del her for å sørge for at flere hender kan stå klare til å gå inn i nye næringer. Når vi i tillegg tar hensyn til at årskullene som er på vei inn i arbeidsmarkedet gradvis blir mindre, forstår vi at det ikke er enkelt å se hvilke næringer som skal vokse i volum for å fylle rommet etter inntektene fra olje- og gassutvinningen.

Da blir utfordringen å dyrke frem de næringene som kan vokse mest i verdi, altså de næringene som vil være de mest lønnsomme blant de gjenværende og nye næringene. Da maksimerer vi vår felles inntekt, vårt felles skattegrunnlag, og våre muligheter for å finansiere offentlige overføringer og tjenesteyting på lang sikt. Det gjøres trolig best ved å la «tusen blomster blomstre», øke generell forsknings- og utviklingsaktivitet, dyrke konkurranse på like vilkår, korrigere alle typer markedssvikt og unngå plukking av vinnere på politisk, regionalt eller tradisjonelt grunnlag.

Det er dessverre lite i den pågående debatten om behovet for omstilling av norsk økonomi som har dette og effektivisering av offentlig sektor i fokus. Jeg skulle ønske vi kunne ha samme engasjementet i diskusjonen om hvordan vi kan øke arbeidstilbudet og legge til rette for effektivisering og økt lønnsomhet, som vi opplever i iveren etter å erstatte olje og gass med noe annet. Og frem til vi finner gode svar på disse utfordringene er det muligens godt at Staten kanskje kan forvente noen hundre milliarder i årlige inntekter fra petroleumsvirksomheten noen tiår til.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå