Abstrakte løsninger, lav tillit

Den jevne norske borger må få se klimatiltak som fungerer i hverdagen, ikke bare på papiret. Klimakampen er ikke bare et spørsmål om kostnadseffektive løsninger, men også om tilliten mellom politikere og folk flest.
<B>CO2-VENNLIG:</B> Uniol-fabrikken symboliserte at folk flest kunne bidra til løsningen på klimaproblemet, skriver E24s spaltist.
CO2-VENNLIG: Uniol-fabrikken symboliserte at folk flest kunne bidra til løsningen på klimaproblemet, skriver E24s spaltist.
kommentar Erling Dokk Holm

Født: 3. februar 1964, Oslo

Erling Dokk Holm er ansatt ved Markedshøyskolen. Han har skrevet flere bøker, og tidligere jobbet som journalist.

Avhengig av: Meierismør og kjærlighet

Drømmebil: Tog

Angrer på: Stadig vekk ting jeg har sagt eller gjort

Favorittartist: Aner ikke

Beste bok: Den oövervinnerlige, om den svenska stormaktstiden och en man i dess mitt og det meste annet av Peter Englund.

Klimamøtet i København vil kanskje forhandle frem gode løsninger, der det blir dyrere å slippe ut klimaskadelige gasser enn det er i dag. Selve ideen om at man bør få på plass et velfungerende kvoteregime som gjør at utslipp av CO2 og andre gasser som påvirker klimaet, er det lett å tilslutte seg. For Norges del har tilslutningen til denne måten å gjøre noe med klimaproblemet på, gjort at man har sluppet unna å ta dramatiske kutt i eget land.

Kvoteregimet – forfulgt nådeløst – er et eksempel på en abstrahering

En rekke samfunnsøkonomer vil si at det er den beste måten å gjøre det på, det er dette som gir best effekt over tid – gitt at kvoteregimet er konsistent og at kvoteprisen er høy nok. Disse to forutsetningene har så langt ikke vært tilstede, kanskje skjer det en forandring nå.

Okke som, den jevne borger må også oppleve at noe konkret skjer på klimasiden. Eksempelet med biodieselfabrikken Uniol er illustrerende. Når fabrikken må legge ned fordi biodieselen den produserer ilegges dieselavgift så er det logisk sett fra regjeringen og Finansdepartementets side: Det sidestiller biodiesel med all annen energi. Den belønnes dog for sin CO2-nøytralitet, og slipper fortsatt å betale CO2-avgift.

For folk flest kan det derimot virke noe pussig. Her har man fått en ny fabrikk som skal lage et drivstoff som er mye bedre (muligens) for klimaet enn konvensjonell diesel, og ikke før den har åpnet så må den stenge fordi regjeringen endrer rammebetingelsene. Denne fabrikken symboliserte at folk flest kunne bidra til mindre utslipp, og attpåtil ble fabrikken åpnet av miljøministeren. Arbeiderpartiet ble straffet med noe rundt 5 prosentpoengs fall på meningsmålingene, og det viser noe av frustrasjonen i befolkningen over denne beslutningen.

En rekke andre eksempler finnes; personlig stusser jeg over at det ikke finnes et godt sykkelveinett i byene, og at tognettet i Sør-Norge er av en slik laber kvalitet at flyet er så mye mer konkurransedyktig. Jeg kjøper kvoter når jeg flyr, men det i seg er en uhyre abstrakt handling og gir meg ingen dypere forståelse av at jeg ikke ødelegger klimaet med mine flyreiser.

De som skal drive med politikk må ta inn over seg at et samfunn er definert av at mennesker "finner sammen" og lager ideologiske, kulturelle og økonomiske fellesskap. Hvis man ikke tar hensyn til disse sosiologiske komponentene så bryter man ned tilliten mellom de styrende og de styrte. Kvoteregimet – forfulgt nådeløst – er et eksempel på en abstrahering som gjør at folk flest ikke sitter igjen med gode redskaper og ei heller en positiv forståelse av egen rolle i kampen mot klimaendringene.

Den velutviklede ignoransen overfor majoritetens rolle og deltagelse i klimaspørsmålet er kanskje kostnadseffektiv, men spesielt samfunnsbyggende er den ikke.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå