En mytes død

Høyre og Arbeiderpartiet er enige i mange av de viktigste spørsmålene i norsk politikk.

			JENS ELLER ERNA? Det gjør en forskjell. Selv om den er liten.
JENS ELLER ERNA? Det gjør en forskjell. Selv om den er liten.
 
kommentar Rögnvaldur Hannesson

Professor emeritus ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole.

Hannesson har spesialområdene makroøkonomi, petroleumsøkonomi, økonomisk politikk og fiskeriøkonomi.

Født: 7. juli 1943 på Island

Avhengig av: En skikkelig fjelltur i ny og ne

Drømmebil: Den som minimerer kostnadene for mine transportbehov. Klarer meg godt med Hyundai Accent

Angrer på: La meg si som Edith Piaff: «Je ne regrette rien»

Favorittartist: Kris Kristoffersen

Beste bok: «Gerpla» av Halldór Laxness

De siste årene har en politisk myte avgått ved døden. Det er myten om at Arbeiderpartiet og Høyre skulle være motpolene i norsk politikk. Det er lenge siden det ideologisk kunne settes spørsmålstegn ved akkurat det, men partiene var jo de to største i landet og en regjering uten det ene ganske utenkelig. Likeså en regjering hvor begge var med.

Myten tjente det opplagte formål: Å øke de to partiers status og sjanser til regjeringsmakt. Den kan også ha tjent det gode formål å sikre at de som tok sosialismen litt på alvor heller stemte på Arbeiderpartiet enn på SV eller det som verre er. Men den kan også ha hatt den konsekvens at to partier som kanskje er mer enige enn de fleste ikke kunne samarbeide.

La oss kikke litt på andre seiglivete myter i politikken. En av disse er floskelen om de såkalte mellompartier. Mellom hva da? Barken og veden kanskje? Det må gis honnør til de såkalte mellompartier for at de har lyktes å få så mange til å ta dette på alvor, all den stund de ligner mer på sekter og særinteressegrupper enn på partier som makter å samle mange med ulike meninger og interesser. Kanskje karakteristikken er inspirert av det geometriske midtpunkt, som jo er uendelig lite. Men dit er "mellompartiene" ennå ikke kommet, dessverre.

En annen myte er det politiske landskaps endimensjonale karakteristikk langs en høyre-venstre akse eller, enda verre, i en sosialistisk kontra borgerlig leir. Pussig nok finnes det fortsatt noen som bekjenner seg til sosialismen, til tross for at forsøkene til å omsette den i praktisk handling har vært skuffende, for å si det forsiktig. Noen av disse eksperimentene fortsetter ennå og oppfordrer neppe til gjentakelse.

Jeg tør vedde mitt hode på at mange av dem som tilhører norsk lønnstakeradel har langt høyere levestandard og sikrere pensjonsforhold enn mange småforetakseiere som sliter med å få endene til å møtes, enda de sistnevnte nok må karakteriseres som ”borgere.” Levemåten til de bedre bemidlete blant våre lønnstakere er neppe mindre ”borgerlig” enn hva som er tilfellet hos "borgerne"; de fleste har vel hund og hytte og unner seg en eller kanskje to sydenturer i året.

Når skal våre politiske journalister bli så pass oppegående at de kvitter seg med disse flosklene? De stammer fra en tid da hovedmotstanderne under den franske revolusjon satte seg på hver sin side i den lovgivende forsamling og sosialismen fortsatt var en drøm om et bedre samfunn og ikke et mislykket eksperiment. Det er meget lenge siden.

Og hvor er så hovedmotstanderne i norsk politikk? Tar vi i bruk kjøttvekten, gir svaret seg selv. Men er det egentlig noen god målstokk? Politikken er ikke endimensjonal slik høyre-venstre karakteristikken forutsetter, den er mer komplisert enn som så. I enkelte saker er det faktisk kort vei mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, i andre desto lengre. I pragmatismens ånd har vi sett SV svelge nullskatt for redere. Det er ikke til å beklage at partier evner å samarbeide om de saker de er enige om eller renonsere litt på merkesakene for å få til noe på et annet felt.

Kanskje konsekvensen av den omtalte mytes død blir en samarbeidsregjering av Arbeiderpartiet og Høyre. Da kunne vi jo få en mellompartiregjering som var verd navnet. Faktisk er de gamle "hovedmotstandere" forbausende enige i mange viktige saker.

Begge går helhjertet inn for Handlingsregelen, begge går inn for medlemskap i EU, og begge kunne nok enes om å åpne opp for oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen. De tretter litt om skatter, hvor høye de skal være og hva slags, men den uenigheten kan neppe betegnes som prinsipiell.

Det ville ikke være noen dårlig utvikling hvis en hvilken som helst konstellasjon av partier kunne danne regjering i Norge, alt etter som hvilke saker er viktigst den og den gangen og hva slags oppslutning partiene får, slik tilfellet er i mange europeiske land. Dessverre er det en utopi at vi får et rendyrket topartisystem som i Storbritannia. Et slikt system har den fordel at det skaper et stabilt og klart parlamentarisk grunnlag mens mye av den ideologiske kamp føres innad i de enkelte partier.

I overskuelig fremtid må vi nok leve med flerpartisystemet, med alle dess svakheter.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå