Blåmandag for månelandingen

Drømmen om fangst og lagring av CO2, som regjeringen vil gjøre på Mongstad, er en utopi.
kommentar Bjart Holtsmark

Født: 5. desember 1956 i Oslo.

Holtsmark er samfunnsøkonom og arbeider i forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå. Han er også tilknyttet Oslo Centre for Research on Environmentally friendly Energy (CREE).

Arbeidsfeltet er miljøøkonomiske problemstillinger, internasjonal klimapolitikk og fornybar energi, spesielt bioenergi.

Vel to år er gått siden statsminister Jens Stoltenberg lanserte prosjektet for CO2-fangst og lagring på Mongstad som vår månelanding. Statsministerens tanke var at Norge her skulle utvikle og teste ut en teknologi som hele verden senere kan ta i bruk i tusenvis av tilsvarende prosjekter.

I forrige uke sprakk så nyheten om at prisen per tonn fanget CO2 fra Mongstad blir adskillig høyere enn forutsatt. Nå snakker man om priser på 1300-1800 kroner per tonn CO2. Og i tillegg til dette kommer ukjente kostnader knyttet til frakt av den fangede kullsyren ut til Sleipner eller Johansen-formasjonen.

I denne situasjonen er det kanskje dårlig gjort å minne om at Bellona for et par år siden hardnakket hevdet at totale kostnader for fangst og lagring av CO2 (carbon capture and storage - CCS) vill beløpe seg til kun 300 - 400 kroner per tonn CO2. Andre optimister var også på banen. Pål Prestrud, direktør ved CICERO Senter for klimaforskning, uttalte at fangst og lagring av CO2 på Mongstad ville bli en "superlønnsom" investering. Jeg ble selv for et par år siden oppringt av en oppbrakt Marius Holm, nestleder i Bellona, etter at jeg overfor Aftenposten antydet at det ikke var så sikkert at Mongstad-prosjektet ville bli en gullgruve for Norge, men at man tvert i mot kan få langt større utslippsreduksjoner for pengene på andre måter. Professor Jørgen Randers ved BI karakteriserte denne typen uttalelser som typisk for "lavpannete økonomer".

Blåmandagen måtte komme. Fangst og lagring av CO2 på Mongstad blir definitivt ikke en superlønnsom investering for Norge. Tvert om snakker vi om nå om kostnader på 25 milliarder kroner. Det er godt og vel 5000 kroner på hver norsk borger og skattebetaler. Regningen for lagringen får vi senere. Det er uvisst hvor stor den blir.

Blåmandagen på Mongstad er del av en lengre historie. Vi har i dag en situasjon der konsekvensene av klimagassutslipp overdrives dramatisk, samtidig som det tegnes et bilde av at det er enkelt og billig å redusere utslippene. I rykk og napp vil et mer nyansert bilde komme for dagen. Nye anslag for regningen for Mongstad var et første napp. Nye små og store overraskelser vil komme der man vil se at store globale utslippskutt er svært vanskelig å få til, av mange ulike grunner (se for hvilke klimapolitiske utfordringer president Obama står overfor).

Nå skal man selvsagt ikke avvise Mongstad-prosjektet kun fordi det er kostbart. Hvis CCS om 20-30 år skal spille en rolle for å redusere globale CO2-utslipp, må noen ta kostnadene med å utvikle denne teknologien i dag. Det kan være naturlig at Norge påtar seg en rolle her. Men likevel må vi forsøke å holde hodet noenlunde kaldt og innse at dette blir en betydelig kostnad for Norge, ikke en gullgruve. Naivitet slår alltid tilbake.

Debatten om karbonfangst og lagring har i det hele tatt vært preget av blåøyd optimisme. Ikke minst tas det trolig altfor lett på selve lagringen. Det er påfallende at norske miljøorganisasjoner (med hederlig unntak for Greenpeace) så ukritisk går inn for å pumpe milliarder av tonn CO2 ned i ulike geologiske formasjoner. Professor Peter M. Haugan ved Universitetet i Bergen, Norges fremste ekspert på lagring av CO2, uttalte nylig til Stavanger Aftenblad at "verken politikere, forskere eller industrien kan garantere at Nordsjøen er et trygt lager for Europas CO2-avfall". Bør man ikke ha et "føre var" perspektiv også når det gjelder CCS?

Tradisjonelt har det vært miljøorganisasjonenes rolle å fremheve et "føre var" perspektiv på den typen tiltak vi her snakker om, som kan få konsekvenser for fremtidige generasjoner. I stedet er det en tendens til at miljøorganisasjonene, ikke minst Bellona, er spesielt ukritiske til CCS. Hvorfor er man så ubekymret når det gjelder langtidslagring av CO2, når de samme miljøene totalt avviser langtidslagring av atomavfall? Da er de geologiske strukturene plutselig ikke sikre nok.

Det skal sies at mange av mine fagfeller har sterk tro på at CCS kommer og blir viktig. Jeg klarer imidlertid ikke å bli overbevist om at verden vil klare å bygge opp en omfattende ny industri som i utgangspunktet kun kan bli gjort lønnsom gjennom ulike former for statlige subsidier eller prising av CO2-utslipp. I motsetning til fornybar energi kan CCS umulig kunne bli en selvgående næring. Dernest kommer alle de konfliktene som vil oppstå når man skal velge lagringssteder. Hvilket lokalsamfunn ønsker store mengder CO2 pumpet ned i bergrunnen i nærheten?

Realistisk sett ligger CCS i stor skala uansett minst 20-30 år frem i tid. I dag bygges likevel kullbaserte kraftverk i et raskt tempo under dekke av at de i fremtiden kan få CCS-anlegg. Elektriske biler lanseres som "klimaløsningen" innenfor transportsektoren på tross av at de i praksis henter sin energi fra kullkraftverk uten CCS. Forrige ukes Mongstad-sjokk bør føre til at vi får mer realisme inn i klimadebatten og slutter å lure oss selv.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå