Bolivia has left the building

Kan verden bli enig om noe som helst?
KLIMATOPPMØTET: Her fra stranden i Cancun.
KLIMATOPPMØTET: Her fra stranden i Cancun.
kommentar Marianne Marthinsen

Født: 1980

Marthinsen er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, og tidligere internasjonal rådgiver i AUF. Hun tar profesjonsstudiet i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Tilknyttet Radikalt økonominettverk og tankesmia ResPublica.

Avhengig av: iPod og kaffe.

Drømmebil: Har aldri drømt om noe som involverer en bil.

Angrer på: Angre skal jeg gjøre på aldershjem.

Favorittartist: Ani DiFranco.

Beste bok: Elsker alt John Irving har gjort, men Until I find You er kanskje den beste.

Cancun-toppmøtet er nå inne i aller siste fase. Utslitte byråkrater som knapt har sett sola de siste to ukene har overlatt arenaen til verdens ministre som jobber intenst bak lukkede dører med å forsøke å få fremgang på de mest fastlåste punktene.

Midt i denne hektiske innspurten reiste Bolivia seg for noen timer siden og forlot møterommet i protest mot det de kaller for en "udemokratisk møteform".

Bolivias protest har blitt møtt med et skuldertrekk og betegnes som relativt udramatisk. Men de er ikke alene om å innta en lite konstruktiv rolle. Med Saudi-Arabia i spissen er det flere land som de siste årene notorisk har gått inn for å trenere alle forsøk på å flytte forhandlingene fremover.

Under København-toppmøtet i fjor endte det med at man forlot den såkalte konsensustankegangen som innebærer at alle skal være enige, forhandlet frem the Copenhagen Accord og lot et lite knippe av land stille seg utenfor. redselen for små rom gjør forhandlingene svært lite effektive

FN er bygd på konsensus. 193 land skal bli enige om veien videre. Det sier seg selv at fremgangen blir minimal når de som vil minst får bestemme mest. Samtidig er FN-sporet det eneste sporet som gir legitimitet fordi alle land er demokratisk representert og har rett til å få sin stemme hørt.

En av forklaringene på København-fiaskoen i fjor var forsøket på å forhandle frem forslag til tekst i små rom hvor de landene som rammes hardest av klimaendringene ikke var representert. Det endte i komplett tillitskrise. Det mexikanske formannskapet har lært, men redselen for små rom gjør forhandlingene svært lite effektive.

Det er påfallende forskjeller mellom klimaforhandlingene og liknende forhandlingssituasjoner, for eksempel i WTO-sammenheng. Mye kan sies om metodene som har vært brukt overfor u-land i WTO. Kritiske røster har i årevis snakket om utpressing, trusler om kutt i bistandsmidler og forsvarssamarbeid og andre lysskye metoder.

Etter at u-landsblokka opptrådte samlet og tvang frem kollaps i WTO-forhandlingene i 2003 ble forhandlingsformen lagt om, mange vil påstå på en udemokratisk måte, i et forsøk på å få raskere fremgang. Jeg ønsker meg på ingen måte en slik utvikling i klimaforhandlingene. En av snakkisene blant journalistene i Cancun er Wikileaks-dokumentene

En av snakkisene blant journalistene i Cancun er Wikileaks-dokumentene som hevder at USA brukte svært aggressive metoder for å presse på plass København-enigheten i fjor. Det er lett å slakte fremgangsmåten dersom dokumentene gir et riktig bilde av hva som foregikk.

Men forbannelsen med forhandlinger er at man ikke kommer noen vei uten at de store spillerne investerer betydelig prestisje i få resultater. Den prestisjen ser vi lite til her i Cancun. Jens Stoltenberg er en av få vestlige statsledere som har prioritert å være til stede, og det er antagelig lenge til vi får se en ny mønstring på nivå med København.

USA og andre store økonomier har tunge interesser i forhandlingene om organiseringen av verdens handel, men det finnes ikke en tilsvarende interesse i å få til en global, juridisk bindende klimaavtale. det er fristende å la hissige småaktører som Saudi-Arabia og Bolivia gjøre treneringsjobben

Tvert imot – mens enighet om liberalisering av verdens handel innebærer enorme gevinster for velutviklede økonomier, er det kun byrder, krav om penger på bordet og utslippsbegrensninger å hente på å tvinge igjennom enighet på klimaområdet. Det er derfor lett å mistenke enkelte mektige land for å lene seg tilbake og la hissige småaktører som Saudi-Arabia og Bolivia gjøre treneringsjobben for seg.

Flere og flere snakker nå om en Plan B for klimaforhandlingene. De fleste innser at veien frem til en global, bindende avtale blir svært lang. Jens Stoltenberg er blant dem som har sagt klart at ikke alt kan fortsette å skje i regi av 193 land. Norge deltar allerede i en slags "coalition of the willing" – den såkalte Cartagena-gruppen som jobber i fellesskap for en mest mulig ambisiøs avtale.

Kanskje må mer skje i regi av mindre grupper av interesserte land, gjennom delforhandlinger og gjennom bilaterale avtaler. Slik kan et avtaleverk bygges stein for stein. Det er en overhengende fare for at de lar Cancun bli en total fiasko

Men til syvende og sist er det store som bestemmer. I det vi går inn i den siste natta på Cancun-toppmøtet er det nærliggende å ønske seg stormakter som legger mer status og prestisje i å få til fremgang.

Det er en overhengende fare for at de lar Cancun bli en total fiasko. Da er i så fall det globale klimaarbeidet i en svært alvorlig situasjon.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå