Dollar: Også Kinas problem

«Dollaren er vår valuta - men ditt problem.»

STYRKER SEG: Kinesiske yuan styrker seg kraftig to dager før G20-møtet.
STYRKER SEG: Kinesiske yuan styrker seg kraftig to dager før G20-møtet.
 
kommentar Arne Jon Isachsen

Professor ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Isachsen er siviløkonom fra NHH (1969), og fullførte en PhD ved det prestisjetunge Stanford University i USA i 1975. Han har vært tilknyttet BI siden 1983, og har hatt en rekke stillinger i blant annet Norges Bank, SSB, Elcon og Finansdepartementet.

Isachsen regnes som en av Norges fremste eksperter på makroøkonomiske spørsmål.

Avhengig av: Skiturer i Nordmarka

Drømmebil: Passat Blue Motion 2008

Angrer på: Sier med Edith Piaf: «Jeg ne regrette rien»

Favorittartist: Frankie Laine

Beste bok: Krig og fred av Leo Tolstoj

 

I 1971 uttalte daværende finansminister i USA, John Connolly, at "the dollar is our currency but your problem". Bakteppet var at Amerika i flere år hadde hatt høyere inflasjon enn Tyskland og Japan. En svekkelse av dollaren syntes uunngåelig. Dermed ville USA vinne tilbake tapt konkurransekraft samtidig som dollarfordringer som andre land satt på, ville miste kjøpekraft.

Nettopp dette var det som skjedde. Ikke lenge etter gikk fastkurssystemet som man hadde hatt etter den andre verdenskrigens slutt, i oppløsning. Og dollaren falt målt mot blant annet tyske mark og japanske yen.

Kina holder kursen fast

USA ønsker at noe tilsvarende skal skje nå. Men denne gangen er det ikke Tyskland og Japan som er motparten. Men Kina. Gjennom de siste ti-tolv årene har en økende andel av kinesisk produksjon gått til eksport. USA avtar stadig mer kinesiske varer og tjenester. Når den kinesiske importen ikke har vokst i samme grad, betyr det store og økende overskudd på handelsbalansen. Hvilket har nedfelt seg i valutareserver som snart overstiger tre tusen milliarder dollar. Og etter hvert også i kinesiske realinvesteringer i andre land, kfr. Kinas økende engasjement i Afrika.

Men i motsetning til Europa og Japan tidlig på 1970-tallet, tviholder Kina på en fast styring av valutakursen. Hvordan får kineserne det til? Jo, de tillater ikke frie kapitalbevegelser. Utlendinger står ikke fritt til å komme med dollar eller euro for å veksle dem om i renminbi (RMB), for i neste omgang å sette pengene inn i kinesiske banker eller kjøpe kinesiske verdipapirer. Dermed begrenses trykket på RMB. Og det blir en smal sak for sentralbanken å holde valutakursen fast.

Fra sommeren 2005 og tre år fremover tillot de kinesiske myndighetene en viss styrking av RMB. Men etter at de olympiske leker i Beijing var over, var det også slutt på en appresierende renminbi. Lovnader det siste halve året om å la RMB styrke seg videre, har bare i liten grad blitt fulgt opp i handling. Og amerikanerne er både sinte og oppgitte.

Hva kan USA gjøre?

I denne situasjonen truer Kongressen i USA med å la Kina få merkelappen ”currency manipulator” for på den bakgrunn å kunne iverksette handelspolitiske tiltak mot landet. Det gjør kineserne sinte. De hevder at amerikanernes problem er av strukturell karakter. Sparingen har vært for lav. Det har skapt behov for å låne i utlandet. Hvis motstykke er at eksporten ikke betaler for all importen.

Ved å true med toll og avgifter på kinesisk import, håper USA at Kina gir etter og lar sin valuta styrke seg. Om prisen på én dollar synker fra 6,70 renminbi til 6,00 renminbi i løpet av et års tid, ville kinesiske penger få økt kjøpekraft overfor amerikanske varer og tjenester. Importen fra USA ville ta seg opp.

USA kan også bruke egen pengepolitikk i konflikten med Kina. Det at gjelden USA har til andre land er i amerikanske dollar, gir amerikanerne en kjærkommen frihetsgrad. Ved å trykke mer penger og bruke de nye pengene til å kjøpe tilbake tidligere utstedte statsobligasjoner – såkalt Quantitative Easing (QE) – tilføres markedet mer likviditet, og renten holdes nede. På sikt kan den økte likviditeten skape høyere inflasjon i USA. Kjøpekraften av kinesernes fordringer på USA synker.

Hva kan Kina gjøre?

Kineserne ser denne faren. Derfor har de den senere tid diversifisert sine valutareserver over i andre valutaer, som japanske yen, koreanske won og europeiske euro. Det fører til uønsket styrking av disse valutaene.

For Japans vedkommende har situasjonen blitt møtt med intervensjoner i valutamarkedet. Den japanske sentralbanken har kjøpt utenlandsk valuta og tilført mer yen. Kvantitative lettelser (QE) på japansk, kan man si.

Hva er løsningen?

Løsningen på krisen i det internasjonale monetære systemet er en tilbakevending til et globalt fastkursregime slik vi hadde det etter den andre verdenskrigen og frem til 1971. Det forutsetter gjeninnføring av kontroll med kapitalbevegelsene, noe IMF i disse dager anbefaler for flere land. I tillegg må man enes om pariteter for valutakursene, samt regler for endringer av disse.

For at et slikt regime skal være robust over tid, er det viktig at alle land som er med, har lav inflasjon og orden i de statlige finansene.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå