Enorme utfordringer for Kinas nye leder

Skal Kinas nye leder, Xi Jinping, lykkes med å holde Kina sammen, må han ta kampen opp med mange og sterke særinteresser.

<p><b>TUNG BØR:</b> Kinas nyvalgte leder Xi Jinping har arvet mange store utfordringer fra sine forgjengere. Her henger Deng Xiaoping, Jiang Zemin, Hu Jintao and Xi Jinping på rekke i en barnehage i Shanghai.<br/></p>

TUNG BØR: Kinas nyvalgte leder Xi Jinping har arvet mange store utfordringer fra sine forgjengere. Her henger Deng Xiaoping, Jiang Zemin, Hu Jintao and Xi Jinping på rekke i en barnehage i Shanghai.

 
kommentar Arne Jon Isachsen

Professor ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Isachsen er siviløkonom fra NHH (1969), og fullførte en PhD ved det prestisjetunge Stanford University i USA i 1975. Han har vært tilknyttet BI siden 1983, og har hatt en rekke stillinger i blant annet Norges Bank, SSB, Elcon og Finansdepartementet.

Isachsen regnes som en av Norges fremste eksperter på makroøkonomiske spørsmål.

Avhengig av: Skiturer i Nordmarka

Drømmebil: Passat Blue Motion 2008

Angrer på: Sier med Edith Piaf: «Jeg ne regrette rien»

Favorittartist: Frankie Laine

Beste bok: Krig og fred av Leo Tolstoj

 

Midt i november ble Xi Jinping utnevnt til generalsekretær i Det kinesiske kommunistpartiet. To ganger fem år venter. Om alt går etter planen. Utfordringene han står overfor er enorme.

Forventningene i det kinesiske samfunnet har løpt fra realitetene. Bedre blir det ikke av de stadig økende forskjellene. Da Deng Xiaoping tok over som Kinas fremste leder var forskjellene i levestandard mindre enn i Norge – alle var nesten like fattige. Nå er forskjellene større enn i USA.

En konsekvens av de store ulikhetene er at det private forbruket holdes nede. Om Kina skal lykkes med fortsatt god økonomisk vekst, må levestandarden til den jevne kineser opp. Modellen basert på at utlendinger skal kjøpe en stadig større andel av hva kineserne selv produserer, uten at importen økes tilsvarende, er gått ut på dato.

Deng var pragmatisk. Det spiller ingen rolle om katta er svart eller hvit, bare den fanger mus. Deng leverte varene. Økonomisk vekst. Men korrupsjon har fulgt med som nissen på lasset. I en ettpartistat kan det vanskelig være annerledes. Fravær av alternativer gir den som har makten, stor makt.

Videre er et uavhengig rettsvesen ikke forenlig med ettpartistaten. Hvorfor det? Fordi Partiet med stor P og med monopol på makten alltid kan overprøve rettsvesenet. Slik er det i dagens Kina. Men når velstanden vokser, åpenheten blir større og informasjonen flyter friere, blir det ikke så lett å legge lokk på tiltakende misnøye.

Partiet er ingen monolittisk enhet. Motsetninger som i demokratiske samfunn slår ut i nye partidannelser, må holdes innen Partiets fire vegger i Kina. Det er to hovedfraksjoner i Det kinesiske kommunistpartiet. Den ene, Shanghai-klikken, har økonomisk vekst øverst på dagsorden. Jiang Zemin som gikk av som Kinas øverste leder for ti år siden, er en sentral person her, sine 86 år til tross. Den andre fraksjonen står Hu Jintao for, lederen som i disse dager gir stafettpinnen videre til Xi Jinping. I sine ti år som generalsekretær for Partiet og president for landet har Hu hatt utviklingen av et «harmonisk samfunn» på toppen av sin dagsorden. Bekjempe forurensning, dele godene jevnere og å utvikle bedre tilbud til gamle, syke og pensjonister er sentrale elementer her.

Hvor står Xi i dette bildet? Det kan ingen med sikkerhet si. Men en ting synes sikkert. Skal Xi lykkes med å holde Kina sammen, må han ta kampen opp med mange og sterke særinteresser. De store statseide foretakene er en slik gruppe. Mye makt er samlet i dem. De om lag hundre største er samlet i et eget holdingselskap (SASAC). Likevel, staten har store problemer med å få disse selskapene til å betale utbytte til Finansdepartementet, som er jo eieren. Underlig. Et det ikke eieren som bestemmer? Jo, på papiret.

Men tenk tilbake på Statoil i Norge midt på 1980-tallet. Hvordan dette statseide oljeselskapet var i ferd med å få for stor makt. Kunne overkjøre departementer og politikere med sin innsikt, sine kunnskaper og sine penger. Enden på visa ble opprettelsen av Statens Direkte Økonomiske Eierinteresser (SDØE), der eierskapet av oljen ble lagt, utenfor Statoil, statens eget oljeselskap.

Jamil Anderlini, en av Financial Times ypperlige journalister på Kina, var på nattklubb nylig. Han nyter kostbar konjakk sammen med en nylig avgått «senior officer» i politiet og en rik eiendomsutvikler. Det hele blir surrealistisk, sier Jamil, når de to skåler hjertelig. For hva? For Partiets sammenbrudd. To som har skodd seg godt på Partiet, men som nå fordømmer den korrupte atferden til dem som har makten der.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå