EU går videre etter Irlands nei

Det kommer ikke på tale å reforhandle EUs grunnlovstraktat en gang til, selv om Irland sa «nei».
kommentar Paal Frisvold

Født: 5. mai 1962 i Oslo.

Frisvold er basert i EU-hovedstaden Brussel, og jobber for miljøstiftelsen Bellona. Han er også leder for Europabevegelsen. Han har tidligere drevet rådgivningsbyrået Brusselkontoret, hvor han nå er styreleder. Har også bakgrunn fra Norges Rederiforbund, OECD- og Efta-sekretariaet og den norske ambassaden i Beijing.

Avhengig av: Å kommunisere.

Drømmebil: En med brenselcellemotor.

Angrer på: Alt jeg ikke turte.

Favorittartist: Fred Astaire.

Beste bok: «Lillelord» av Johan Borgen.

Så gjorde irene det alle fryktet. De, som selv har opplevd en spektakulær økonomisk vekst, modernisering og velstandsøkning gjennom sin forankring i EU i form av subsidier, investeringer og markedsadgang, skulle bli de som satte en stopper for de så sårt tiltrengte reformer av EUs institusjoner. Spørsmålet blir om 4,1 millioner mennesker kan stoppe 445 millioner andre i å foreta de reformene som alle 27 lands myndigheter er blitt enige om. Mange mener irenes folkerøst legitimerer stans i EUs institusjonelle utvikling. Selv om parlamentariske ratifiseringer (slik Lisboa-traktaten blir behandlet i andre EU-land) på ingen måte er udemokratisk.

Nei betyr nei – sier Englands The Times på lederplass. En holdning som syntes å bunne i britenes eget ønske om folkeavstemninger og europadebatter de selv ikke har hatt anledning til på over tretti år. Fransk media derimot er mer pragmatisk og vil gi irene en sjanse til – slik de fikk da de nedstemte Nice-traktaten første gang i 2002. Irene kan sågar gis eksplisitte garantier for fortsatt bannlysing av abort og skilsmisse, slik danskene fikk det for euroen og forsvarssamarbeidet i Maastricht-traktaten. Men én ting er i hvert fall alle EU-landenes regjeringer enige om: Det vil ikke komme på tale å reforhandle grunnlovstraktaten for andre gang.

Det paradoksale er at Lisboa-traktaten er resultatet av et svært kompromissorienterte forhandlinger mellom 27 land. De har riktignok produsert en lovtekst så kompleks og innfløkt at selv den irske kommissæren – om enn spøkefullt – sa han ikke skjønte den. For grunnlovstraktaten er svært komplisert på flere områder, skrevet for og av et helt kontinents ledende jurister, politikere og statsvitere. Men kompleks og omfattende vil også norske lovtekster fortone seg for de som ikke jobber med dem til daglig. Derfor er irenes nei forståelig – også i Brussel – og bør for all del tas på alvor. Av samme grunn er intensiteten i EUs streben etter å forenkle for å bli riktig forstått desto viktigere - og bør antagelig aldri svekkes.

Vår tids globale utfordringer som klimaendringer, terrorisme og avhengighet av olje som presser frem inflasjon og økonomisk nedgang, er med på å skape økende behov for et sterkt Europa – med evne til å markere våre økonomiske, politiske og moralske verdier og interesser. På samme måte som det er behov for å modernisere et system skapt for seks land, men som i dag benyttes av 27. Skal EU fortsette å skape fred og balanse i og utenfor Europa er det for eksempel nettopp behov for en bedre koordinert utenrikspolitikk, artikulert og forsvart av én stemme.

Når Frankrike og andre europeiske stormakter trekker i nødbremsen, noe de gjorde i folkeavstemningen for tre år siden, fikk EU et problem. Det førte til reforhandling og revisjon av grunnlovstraktaten. Når et lite land som Irland med sitt soloutspill gjør det samme, da er det de selv som har et problem. Det kan synes hardt. Men slik er nok virkeligheten og slik fungerer et europeisk demokrati sett med det øvrige Europas øyne. Og akkurat det vil kunne bli utgangspunktet for de drøftelser som nå følger blant de 27 øvrige medlemmer av det europeiske samarbeidet.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå