Hollandsk syke i Hellas

Den greske økonomien har blitt syk av EU, skriver spaltist Arne Jon Isachsen.

FIKK GJELDSKUTT: Hellas har fått slettet store deler av gjelden sin, men økonomien er fortsatt ikke i form. Her demonstreres det utenfor det greske parlamentet.
FIKK GJELDSKUTT: Hellas har fått slettet store deler av gjelden sin, men økonomien er fortsatt ikke i form. Her demonstreres det utenfor det greske parlamentet.
 
kommentar Arne Jon Isachsen

Professor ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Isachsen er siviløkonom fra NHH (1969), og fullførte en PhD ved det prestisjetunge Stanford University i USA i 1975. Han har vært tilknyttet BI siden 1983, og har hatt en rekke stillinger i blant annet Norges Bank, SSB, Elcon og Finansdepartementet.

Isachsen regnes som en av Norges fremste eksperter på makroøkonomiske spørsmål.

Avhengig av: Skiturer i Nordmarka

Drømmebil: Passat Blue Motion 2008

Angrer på: Sier med Edith Piaf: «Jeg ne regrette rien»

Favorittartist: Frankie Laine

Beste bok: Krig og fred av Leo Tolstoj

 

«Hollandsk syke» skyldes altfor stor pengerikelighet på det offentliges hender. Når myndighetene får stor tilgang på midler, som de hollandske fikk den gang man fant betydelige mengder gass på slutten av 1960-tallet, og bruker disse pengene friskt, til velferdsgoder som skal sikre den sittende regjering gjenvalg, kan resultatet lett bli svekket konkurranseevne gjennom tiltakende inflasjon. Bedrifter i konkurranse med utlandet får dårligere rammebetingelser, og industrien bygges raskere ned enn hva ønskelig er.

Norge med sine store forekomster av olje og gass har håndtert denne sykdomstrusselen bra. Men ikke i starten. Motkonjunkturpolitikken på slutten av 1970-tallet var altfor dristig.

I 1977 dro vi til med et underskudd på driftsbalansen mot utlandet tilsvarende 14 prosent av BNP – langt over det dobbelte av hva Hellas har opplevd de senere årene.

Men Norge tok rev i seilen. De såkalte «februartiltakene» i 1978 bestod av solide kutt i statens budsjetter og en nedskrivning av kronen på åtte prosent. Skuten rettet seg opp. Godt hjulpet av en dobling av oljeprisene et par år senere.

Hva har Hellas med dette å gjøre? Jo, Hellas har også sin form for hollandsk syke. Den skyldes ikke pengerikelighet etter funn av olje og gass. Men pengerikelighet ved inntreden i den økonomiske og monetære unionen i EU i 2001.

Da grekerne tok euroen i bruk, åpnet det seg et enormt vindu mot verden. På utsiden av dette vinduet stod pensjonsfond og andre forvaltere av andres penger, klare til å kjøpe greske statsobligasjoner over en lav sko.

Med en horde nye kjøpere av greske statspapirer, sank renten på dem som en stein. Den greske stat kunne dermed finansiere seg til en latterlig lav rente. Og den grep anledningen. Offentlige utgifter økte i et langt raskere tempo enn offentlige inntekter.

Men hvorfor dette vinduet? Hvorfor gikk pensjonskasser og andre som plasserer formue, tungt inn i greske statspapirer? Jo, fordi de trodde et Hellas med euro aldri ville unnlate å innfri sine forpliktelser.

Det som forståsegpåere forkynte var sikre papirer, var imidlertid ikke det. Konsekvensen er grei. Tap må tas. Men hvem skal ta tapene? Og hvordan? Det er det ene problemet. Og egentlig det minste. Det andre problemet er hvordan få fart på produksjonen i Hellas.

Ivrige, men ukritiske kjøpere av greske statspapirer har seg selv å takke. Frivillig «hair-cuts» kalles det, når eiere av greske statsobligasjoner går med på å få igjen bare halvparten av pålydende.

Statens gjeld – målt i an del av av BNP – kan dermed reduseres fra 160 prosent til 120 prosent, gitt at en del temmelig optimistiske antakelser slår til. Det hjelper. Balansen for Hellas ser penere ut. Men det andre problemet forblir uløst; hvordan få fart på den løpende produksjonen? Hvordan få folk i resten av verden til å kjøpe mer greske varer og tjenester, samtidig som grekerne tar ned eget forbruk?

En nedskrivning av valutaen kombinert med finanspolitiske innstramninger er den tradisjonelle veien å gå. Men Hellas har ingen valuta å skrive ned. Det perfekte virkemidlet i den situasjonen Hellas befinner seg i er ikke tilgjengelig.

Som det nå er i Hellas, prøver myndighetene å redusere de nominelle lønningene. Men greske myndigheter har bare kontroll på lønningene til ansatte i offentlig sektor. Og de vil ikke godta lavere lønn når ikke de i privat sektor er med og tar i et tak.

Bedre blir det ikke av at inntekter og formue i Hellas ikke sjelden unndras beskatning. Hvor meget lettere med et pennestrøk å endre én pris, nemlig valutakursen, enn å prøve å endre tusenvis av priser, nemlig alle de eksisterende lønnsavtalene. Samtidig gir en devaluering bedre konkurranseevne. Produksjonen og sysselsettingen kan man påregne at tar seg opp.

Om solidariteten i samfunnet ikke er så godt etablert, og skippertaksmentaliteten lite utbredt, da er det ikke enkelt å få gjennomslag for lønnsnedgang over hele fjøla. Egen valuta, som kan skrives ned, finnes det knapt noen god erstatning for.

Les også:

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå