Hva mener Jens egentlig?

Jens Stoltenberg er ivrig til å belære kriserammede euroland hvordan de skal forbedre sine økonomier, men hva gjør han for å forbedre norsk økonomi?

BELÆREREN: Jens Stoltenberg bør heller ta tak hjemme enn å belære andre om hvordan de skal drive sine lands økonomier, mener Kjell-Magne Rystad. Her under et møte i Berlin hvor E24 intervjuet ham i forrige uke
BELÆREREN: Jens Stoltenberg bør heller ta tak hjemme enn å belære andre om hvordan de skal drive sine lands økonomier, mener Kjell-Magne Rystad. Her under et møte i Berlin hvor E24 intervjuet ham i forrige uke
 
kommentar Kjell-Magne Rystad

Kjell-Magne Rystad er partner og ansvarlig for strategi og makroanalyse i verdipapirforetaket Sissener AS.

Han er utdannet siviløkonom med høyere avdeling fra NHH. Rystad har tidligere erfaring fra bl.a. Olje- og energidepartementet, Folketrygdfondet og Nordea samt egen investeringsvirksomhet.

Født: 05.09.1969, i Molde

Avhengig av: Lese bøker, trening

Drømmebil: En som går fort

Angrer på: For lite til å nevnes

Favorittartist: Ingen spesielle

Beste bok: Johan Nordberg: Da mennesket skapte verden

I intervju med E24 nylig  lister statsministeren opp fire punkter som skal hjelpe europeiske kriseland ut av uføret. Disse er :

  • Fornyelse av offentlig sektor
  • Grunnleggende strukturreformer
  • Skattereformer
  • Bedre reguleringer.

Det er positivt at keynesianeren Stoltenberg ikke foreslår å stimulere økonomien gjennom økt pengebruk. Han foreslår heller ikke økte skatter eller mer regulering. Derimot foreslår han arbeidsmarkedsreformer, bedring av forretningsklimaet gjennom avreguleringer og effektivisering av skatteinnkrevingen. Dette er gode reformer for forbedring og effektivisering som både Erna Solberg og Siv Jensen temmelig sikkert er enige i.

Det kan være interessant å se disse forslagene i lys av hvilken økonomisk politikk den samme Stoltenberg fører i Norge. Mens Stoltenberg 1-regjeringen i 2000-2001 privatiserte Statoil, forsøkte å fornye offentlig sektor og innførte handlingsregelen for finanspolitikken, har politikken under Stoltenberg 2 siden 2005 vært ganske annerledes.

Sammenlignet med kriselandene Stoltenberg belærer, har Norge en vesentlig større offentlig sektor, et sterkt stigende kostnadsnivå og en økonomi der oljepengeavhengigheten fortsetter å stige. Det tas ingen grep for å gjøre vesentlige forbedringer i dette. Den rødgrønne regjeringen kjemper mot privatiseringer, endringer i sykelønnsordningen, veifinansieringen eller rigide arbeidstidsbegrensninger.

Offentlige arbeidsgivere bryter Arbeidsmiljøloven i stort omfang. Velferdsreformer dreier seg mest om utvidede rettigheter i stedet for effektivisering. Pensjonsreformen, som er et bredt forlik mellom alle partiene på Stortinget unntatt FrP, er viktig for å begrense fremtidige pensjonskostnader, selv om reformen også har klare svakheter. Den største svakheten er at reformen ikke omfatter offentlig sektor. Dernest synes det klart at langt flere enn forutsatt tar ut tidlig pensjon, slik at den virker negativt på arbeidsstyrken. Når det gjelder uføretrygd er det sterk vekst i antallet trygdede uten at effektive tiltak settes inn for å motvirke utviklingen.

Handlingsregelen har blitt en helt sentral rettesnor for regjeringens økonomiske politikk. Eksistensen av en handlingsregel er bra. Det som ikke er bra, er at generasjonsperspektivet, dvs. opprettholdelsen av pensjonsfondets realverdi, har blitt det helt dominerende perspektivet i praktiseringen av den. Nettopp dette ble veldig tydelig i vinterens krangel med sentralbanksjefen som dreide seg om kalibreringen av regelen. Som jeg har skrevet tidligere, synes det ikke å legges vekt på om norsk økonomi tåler den pengebruken et stort pensjonsfond innebærer, og det tas heller ikke hensyn til hvordan pengene brukes slik som forutsatt ved innføringen av regelen.

Som resultat av dette er det ikke rart at kostnadsnivået øker samtidig som Norge henger etter på forskning og innovasjon. Årets lønnsoppgjør har ikke akkurat bidratt til å bedre konkurranseevnen, og det kan virke som den såkalte frontfagsmodellen er under press med stor lønnsøkning i skjermet sektor. Det er behov for å motvirke effektene av dette gjennom å øke produktiviteten.

Det kan synes som Jens Stoltenberg i møte med sine kolleger i Europa står for noe helt annet enn den politiske kursen som føres hjemme. Det er synd, fordi kostnadsnivå, konkurranseevne og hvordan Norge skal redusere oljeavhengigheten er svært viktige spørsmål for fremtiden.

Les hele E24s intervju med Stoltenberg her

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå