«Financialization» i USA

I USA er utgiftene til det militære halvert samtidig som utgiftene til finans er blitt tredoblet. Hva vil denne «financialization» ha å si for samfunnet?

<p><b>STØRRE OG STERKE:</b> Finanssektoren har de seneste tiårene tatt en stadig større del av USAs bruttonasjonalprodukt. Her en demonstrant fra «Occupy Wall Street»-bevegelsen, som jobber mot en stadig sterke og rikere finanssektor.</p>

STØRRE OG STERKE: Finanssektoren har de seneste tiårene tatt en stadig større del av USAs bruttonasjonalprodukt. Her en demonstrant fra «Occupy Wall Street»-bevegelsen, som jobber mot en stadig sterke og rikere finanssektor.

 
kommentar Arne Jon Isachsen

Professor ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Isachsen er siviløkonom fra NHH (1969), og fullførte en PhD ved det prestisjetunge Stanford University i USA i 1975. Han har vært tilknyttet BI siden 1983, og har hatt en rekke stillinger i blant annet Norges Bank, SSB, Elcon og Finansdepartementet.

Isachsen regnes som en av Norges fremste eksperter på makroøkonomiske spørsmål.

Avhengig av: Skiturer i Nordmarka

Drømmebil: Passat Blue Motion 2008

Angrer på: Sier med Edith Piaf: «Jeg ne regrette rien»

Favorittartist: Frankie Laine

Beste bok: Krig og fred av Leo Tolstoj

 

På 1950-tallet brukte amerikanerne om lag 10 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) til forsvar – en god del mer i de årene Korea-krigen varte (1950-1953). Finanssektorens andel av BNP lå på mellom to og tre prosent. I sum stod således forsvar pluss finans for rundt 12 prosent.

Ser vi på tallene for det siste tiåret, fra 2004 og fremover, ligger utgiftene til det militæret i USA på rundt 4 prosent av BNP, mens finanssektoren legger beslag på 7-8 prosent. Summen, rundt 12 prosent, er den samme som snaue seksti år tilbake i tid. Men sammensetningen er dramatisk endret; en halvering av utgiftene til det militæret og en tredobling av utgiftene til finans. Hvem kunne gjettet det?

Bank- og finanssektoren leverer viktige saker: Den tar imot oppsparte midler; låner dem ut på intelligent vis; omfordeler risiko; står for betalingsformidlingen; og leverer viktige forsikringsprodukter. På bakgrunn av at finansbransjen har investert så mye i ny teknologi og datakraft var det all grunn til å forvente at denne bransjen ikke skulle vokse, målt som andel av BNP som den legger beslag på. Men det har den altså gjort, både i Amerika og i Norge. Hvilket står i motsetning til andre IKT-tunge bransjer som nå krever mindre ressurser relativt sett for å utføre sine oppgaver i samfunnet. «Financialization», snakker man om i USA – at finanssektoren blir stadig mer dominerende og tar stadig mer av ressursene.

Gjennom 1950- og 1960-årene vokste økonomien jevnt og pent, minner tidligere sentralbanksjef i Amerika, Paul Volcker, om. Uten alle disse finansielle produktene. Og også 1980-årene var bra, sier han, uten CDS-er og CDO-er. Vi hadde like god – om ikke bedre – økonomisk vekst da. Og systemet var langt mer robust. «Jeg vet ikke om noe hendte som med ett gjorde finansielle innovasjoner til noe essensielt for økonomisk vekst». Undrer han.

Warren Buffett, USAs mest anerkjente investor, ble av mange sett på som gammeldags og lite smart når han holdt seg unna sofistikerte finansielle produkter under oppløpet til det som ble en finanskrise. Såkalte derivater. Hans argument var greit; han vil ikke investere i produkter han ikke forstod noe av. Dessuten fryktet han at disse produktene, på grunn av sin kompleksitet som blant annet førte til at mange ikke visste hva slags risiko de satt på, kunne føre til det de førte til – en global, finansiell krise. «Financial weapons of mass destruction» kalte Buffett slike instrumenter for. Og fikk mer rett enn han vel selv egentlig hadde ønsket.

Mens utgifter til det militæret er ment å påføre andre land og folk skader, endte utgifter til finans med å påføre amerikanerne selv stor skade, og i neste omgang også resten av verden.

Men hva med allokeringen av kapitalen, eller fordelingen av den, vil ikke den vært dårligere i betydningen mindre produktiv, om ikke finanssektoren hadde ekspandert så kraftig? Nyere forskning, som det heter, peker i retning av at små og nyetablerte foretak kan ha hatt nytte av et mer avansert finansmarked. Og for amerikanske husholdninger har menyen av spareprodukter blitt bredere.

På den annen side har ikke kostnadene i bank og finans gått ned, til tross for ny teknologi og mer datakraft. Sektoren har snarere revet til seg mange av de beste talentene i samfunnet, gjennom gode lønnsbetingelser og fete bonuser. Og videre, bankers og andre finansforetaks villighet til å låne ut midler til fremtidige huseiere i USA, der mange av dem åpenbart ikke ville evne å betjene lånene, var startskuddet for finanskrisen.

Spareproduktene for amerikanske husholdninger ble ikke bare flere, de ble også mer kompliserte. Finansbransjen sett under ett er preget av nettopp det – en økende kompleksitet. Hvilket i seg selv svekker gjennomsiktigheten og gjør det vanskeligere å holde oversikten, noe reguleringsmyndighetene i USA, og dernest i andre land, bittert fikk erfare da finanskrisen brøt ut.

Alan Greenspan, som høsten 1987 tok over etter Paul Volcker som sjef for Fed, og ble sittende i denne jobben i mer enn 18 år, er bekymret for den tiltakende kompleksiteten i systemet. Til tross for at han, som han selv sier, er en «fairly good mathematician», hadde han i sin tid som sjef for Amerikas sentralbank ikke den fulle oversikt over hva som egentlig foregikk. Hans medarbeidere i den amerikanske sentralbanken hadde heller ikke det.

Greenspan av i dag vil ha mer egenkapital i bankene. Da blir sjansene for at banker går konkurs mindre. Samtidig vil han ha mindre banker. Da vil systemet tåle at banker går overende. I så fall blir banker som andre foretak, uten noen garanti fra myndighetene om at de vil bli reddet om konkurs skulle true. Og tapene vil bli tatt av bankens eiere og av dem som har lånt penger til risikoglade banker.

Er det essensielt at arbeidsdelingen i vår økonomi krever «an ever increasing amount of financial insight?», spør Greenspan videre. Og uttrykker selv engstelse for at ikke-finansiell sektor ender opp med å kjøpe tomme finansielle tjenester, eller ren «waste».

Verken økonomisk vekst eller stabiliteten i økonomien er blitt bedret på grunn av finansbransjens tiltakende kompleksitet, mener Adair Turner, tidligere sjef for Finanstilsynet i Storbritannia. Derimot har systemet lagt forholdene til rette for at de som jobber der, utnytter andre uten at økonomiske verdier skapes. En saftig salve fra en som har strevd med å holde orden på finansvesen og finansfolk.

Hvordan ville verden sett ut om amerikanerne hadde nøyd seg med å allokere 2-3 prosent av BNP til finanssektoren, slik de gjorde på 1950-tallet, snarere enn 7-8 prosent, som de gjør nå?

Vel, rent matematisk ville differansen (på 4-5 prosent) være nok til å finansiere hele det amerikanske militærvesenet, verdens største, med nærmere 40 prosent av klodens samlede militærutgifter. Egentlig helt utrolig; at økningen i inntektene i det amerikanske finansvesenet de siste 50-60 årene, er i samme størrelsesorden som hele det amerikanske forsvarsbudsjettet.

Rent realøkonomisk ville veldig mange dyktige og intelligente folk som nå tjener fett i finans, gjort noe annet. Det ville bidratt til økt verdiskapning.

Videre ville Alan Greenspans bekymring om at ikke-finansielle sektor kjøper ren «waste» fra den finansielle sektor, vært mindre. Og Warren Buffets engstelse for utviklingen av finansielle masseødeleggelsesvåpen, ville dempes.

Et enklere og mer gjennomsiktig finansvesen ville også gitt amerikanere flest mer tillit til dette vesenet.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå