Finansiell stabilitet er mer enn bankenes egenkapital

Alle er enige om at sikrere banker er bra. Men om våre regler avviker fra andre land, kan det redusere vår finansielle stabilitet og omstillingsevne.


<p><b>TRE FAKTORER:</b> Tom Staavi skriver i sin kommentar at finansiell stabilitet drives av særlig tre faktorer</p>

TRE FAKTORER: Tom Staavi skriver i sin kommentar at finansiell stabilitet drives av særlig tre faktorer

 
kommentar Tom Staavi

Tom Staavi er informasjonsdirektør i Finans Norge, hovedorganisasjon for finansnæringen i Norge. 

Staavi var i en årrekke direktør og redaktør for Dine Penger, og har vært kommentar i VG.

Mange av oss husker bankkrisen tidlig på 90-tallet og finanskrisen i 2008. Ingen vil oppleve dette på nytt. Derfor har bankene måttet bygge betydelig egenkapital de siste årene. Finansnæringen i Norge er helt enig i at det har vært riktig å gjøre. Da vil bankene bedre tåle tap ved tilbakeslag i økonomien. I sin tur kan det forhindre at bankene samtidig drar i håndbrekket, reduserer utlån og gjør vondt verre.

Det finansnæringen har ønsket seg, er at næringen reguleres mest mulig likt fra land til land. For ikke å trette leserne med ekstremteori, kan det slås fast at norske myndigheter og næring er enige om at norske krav til finansinstitusjoners egenkapital er strengere og satt med kortere tidsfrister enn i andre land. Man er også enige om at Norge har valgt avvikende beregningsmetodikk på viktige punkter.

Det er betydelig uenighet om konsekvensene av disse valgene. For det er en feilslutning at finansiell stabilitet i samfunnet kun handler om bankenes soliditet. Finansiell stabilitet drives av særlig tre faktorer:

1. Kvaliteten på bankenes balanse:

At risikovurderingen bak hvert enkelt lån, både til husholdninger og næringsliv, er god. Og at den enkelte bank passer på at den totale risikoen i porteføljen ikke blir for høy. Kort sagt, at bankene bedriver godt håndverk.

2. Soliditet, at bankene har en god buffer for å møte fremtidige tap og for å håndtere den «usynlige» systemrisikoen.

3. Løpende tilgang til kapital. Det som på bankspråket kalles funding. For å låne ut penger, må pengene komme fra et sted. De må lånes inn.

Bankkrisen på begynnelsen av 90-tallet kan i stor grad tilskrives punkt 1. Bankhåndverket ble ikke gjort skikkelig. For mange lån ble gitt uten gode nok vurderinger, og tapene ble massive da konjunkturene snudde. Det ble gjort feil fra myndighetssiden som også aktivt bidro til at konjunkturfallet ble til en krise, men en vesentlig årsak til krisen var dårlig bankhåndverk i perioden før det smalt.

Finanskrisen i 2008 stammet for Norges del i hovedsak fra faktor nummer 3. Det internasjonale lånemarkedet tørket inn. Om lag en tredel av bankenes løpende innlån stammer fra utenlandske kilder. Det betyr et beløp et sted mellom 1.400 og 1.800 milliarder kroner (litt avhengig av definisjon).

Næringen mener at dagens regulering svekker evnen til å utøve godt bankhåndverk. Særlig fordi norsk regulering gjør at man utkonkurreres på særlig næringslån med lav risiko. Banker underlagt utenlandsk regulering utgjør antagelig snart om lag en tredel av det norske markedet. Disse er pålagt rene risikokrav for størrelsen til egenkapital i hvert enkelt utlån. Store norske banker er også det, men får ikke lov til å vurdere engasjementene til lavere risiko enn et definert gulv (Det såkalte Basel 1-gulvet). Konsekvensen er at en norskregulert bank må avsette mer egenkapital enn utenlandske banker for de minst risikable lånene. Egenkapital koster og dermed blir lånetilbudene deretter.

Med andre ord sørger norsk regulering for at banker under utenlandsk regulering kan gi bedre betingelser på de minst risikable lånene. Norske banker må konsentrere seg om engasjementer med høyere risiko og boliglån der reguleringene er likere.

Konkurranse er bra. Problemet er at det gradvis kan øke risikoen i norske bankers balanser og utlån til boligmarkedet øker.

Å påvirke totalrisikoen i en banks balanse, skjer ikke over natten. Det skjer gradvis. Omtrent som å sitte i en kjele med vann som gradvis bringes til kokepunktet. Du venner deg stadig til høyere temperaturer inntil et visst punkt.

Alle banker som opererer i det norske markedet ønsker seg like eller likere spilleregler over landegrensene.

Norsk regulering svekker også punkt 3 i listen over, nemlig evnen til å hente kapital i utlandet. Noe av den avvikende reguleringen i det norske systemet må man være ekspert for både å finne og forstå konsekvensene av. Ett eksempel er der man øker kravene gjennom strengere regler som påvirker nevneren av egenkapitalbrøken. Med samme egenkapital og lik risiko, kan man likevel som norskregulert bank fremstå mindre solid. Norge er et for lite og spesielt land til at slike nyanser kommer til overflaten når store og tunge internasjonale aktører leter etter risikojustert avkastning på vegne av seg selv og sine kunder.

Hvorfor er vi strengere i Norge? Norske myndigheter har lagt til grunn særlig et viktig premiss for sin iver: nemlig at de andre landene vil komme etter oss når de ser hvor solide banker vi har bygget i Norge. Idéen er fornuftig nok, man vil unngå et «race to the bottom». Men det er lite som tyder på at de andre følger etter oss. Vi blir neppe en soliditetsbjelleku for finansregulering i Europa.

Et annet godt argument for strengere krav til egenkapital, hvis det tydelig fremkom vel og merke, er at man må anta at de mest solide også vil kunne få billigst finansiering. I utgangspunktet en naturlig antagelse, men teorien spriker og forstyrres i banksektoren blant annet av ulike sikringsordninger. Det er skrevet tunge analyser av dette for den som er interessert.

Poenget er at det kanskje ikke er så smart at vi i Norge har avvikende regler for beregning og krav til egenkapital i bankene for å sikre finansiell stabilitet. Særlig ikke når vårt system på viktige punkter faktisk svekker de to andre viktige driverne, nemlig tilgang på kapital og muligheten til å drive godt bankhåndverk.

Derfor har norsk finansnæring bedt myndighetene om å bli stilt krav som er likere i utforming og størrelse som resten av den europeiske finansnæringen, og særlig den nordiske. For en næring som kjennetegnes av flyt over landegrensene, vil det bidra til finansiell stabilitet, samt vekst og verdiskapning i Norge. Vi står overfor en betydelig omstilling av næringslivet. Det vil kreve kapital som i stor grad må komme fra norsk finansnæring.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå