Ikke skyld på apparatet, Erna

Det er ikke «gjennomføringsapparatet» det er noe i veien med, Erna - det er gjennomføringen.

<p><b>MÅ SE PÅ KULTUREN</b>: Det er ikke selve gjennomføringsapparatet det er noe i veien med, slik Høyre-leder Erna Solberg har uttalt, mener BI-professor. Her fra feiringen av årets skolevalg.<br/></p>

MÅ SE PÅ KULTUREN: Det er ikke selve gjennomføringsapparatet det er noe i veien med, slik Høyre-leder Erna Solberg har uttalt, mener BI-professor. Her fra feiringen av årets skolevalg.

 
kommentar Arne Jon Isachsen

Professor ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Isachsen er siviløkonom fra NHH (1969), og fullførte en PhD ved det prestisjetunge Stanford University i USA i 1975. Han har vært tilknyttet BI siden 1983, og har hatt en rekke stillinger i blant annet Norges Bank, SSB, Elcon og Finansdepartementet.

Isachsen regnes som en av Norges fremste eksperter på makroøkonomiske spørsmål.

Avhengig av: Skiturer i Nordmarka

Drømmebil: Passat Blue Motion 2008

Angrer på: Sier med Edith Piaf: «Jeg ne regrette rien»

Favorittartist: Frankie Laine

Beste bok: Krig og fred av Leo Tolstoj

 

Forleden dag ble partilederen for Høyre spurt ut i radioen. Hun svarte klart og greit på det meste. Men ett uttrykk som hun brukte, stusset jeg ved. Vi må gjøre noe med «gjennomføringsapparatet til staten», sa hun, med klar referanse til dagens regjering som vedtar ting, men som ikke ser til at tingene settes ut i livet på skikkelig vis.

Kan virke som om dette apparatet er noe annet, at det er noen andre – nemlig dem som jobber i «gjennomføringsapparatet» – som må gjøre noe. Men slik er det ikke. Det er de som jobber i virksomheten, den være seg privat eller statlig, som må ta «action». Som må gjennomføre det man er blitt enige om. Her kommer kulturen inn. I en veldrevet etat eller bedrift er gjennomføring en naturlig del av det hele.

Når gjennomføring skal finne sted, står et spørsmål sentralt: Hva er hensikten med virksomheten? Her er ulike «stakeholders». Det ser ut til å ha gått Arbeiderpartiet hus forbi. I sitt partiprogram foran valget skriver partiet at «Velferdssamfunnet er et spleiselag». Kunne like gjerne skrevet at «Velferdssamfunnet er et bikkjeslagsmål». Kanskje er det begge deler. Alle vil ha. Men de fleste er mindre interessert i å yte – les – betale skatter og avgifter.

Men tilbake til hensikt og «stakeholders». I moderne finans legges det til grunn at eierne er den sentrale stakeholder. I offentlige virksomheter eksisterer ingen private aksjeeiere. Og medarbeiderne blir sentrale stakeholders. Resultatet blir lett som i NSB. Tog som ikke sjelden ikke går. Men noen ganger går tingene på skinner. Vinmonopolet har her vist veien.

Hvordan se til at resultatet for offentlige virksomheter blir som for Polet og ikke som for NSB? Igjen er vi tilbake til kulturen i bedriften eller etaten. Hva er hensikten med Polet? Hva er hensikten med NSB? Den tredje stakeholderen, kunden, glemmes lett i offentlige virksomheter, så rart det enn kan høres. Kunden i sentrum har Polet fått til, men ikke NSB.

Tenk bare på dette: Man klarer å operere fem galleblærer på et statlig sykehus mot hele ti galler på det privat drevne Aleris. Med tilsvarende ressurser. Og de samme legene. Hvorfor? Kulturen er en annen – selv om legene er de samme. Da må det være «resten» det er forskjell på. Av denne «resten» utgjør sykepleiere en ikke liten andel.

Hva består forskjellen i for sykepleiernes vedkommende? At det har med fagforeningenes krav å gjøre – som rett til spisepause, ikke for lang sammenhengende arbeidstid, ikke for ofte helgevakt og andre goder – er vel neppe en urimelig antakelse. Hva som er godt for arbeidstakere, kan gå på bekostning av pasientenes ve og vel, hvori inngår unødig lang ventetid i helsekøer. Men det er det ikke lov å si høyt.

I stedet for først å finne ut hvorfor Aleris klarer dobbelt så mange galleblæreoperasjoner med samme ressurser som det statlige sykehuset, og på det grunnlag finne ut hva dette sykehuset kan gjøre bedre, går alle rundt grøten. Ubehaget ved å si at her må byråkratiet slankes kraftig og sykepleiere og andre grupper slakke av på kravene og jobbe mer, er så stort at man vegrer seg. I stedet økes bemanningen. Men kan vi bemanne oss ut av disse problemene? Nei, det kan vi ikke.

«Er det en menneskerett å ikke jobbe oftere enn hver tredje helg?», ble vår helseminister spurt i sommer. «Nei, det er ikke en menneskerett», svarte han. Og fikk så øra hang. Jonas kunne jo gått i strupen på dem som gikk i hans. Ordet menneskerett kan man ikke deflatere på denne måten, kunne han ha sagt. Men sa det selvsagt ikke. Han er politiker og skal velges.

Det er ikke «gjennomføringsapparatet» det er noe i veien med, Erna – det er gjennomføringen. Der finnes ikke noe eget apparat (som står for gjennomføringen) man kan skyve problemene over på. Det er de som jobber i helse og skole og jernbane og over alt, på Handelshøyskolen BI, og i private virksomheter, som trenger å bli flinkere. Som trenger holdninger og vaner som setter kunden eller dem man er til for – pasienter, kunder, studenter – i sentrum. En kultur som setter dem man er til for i sentrum.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå