Noe må skje i Kina

Etter ti år uten reformer venter kineserne i spenning på hva landets nye lederduo vil utrette.

<p><b>MAKTDUOEN:</b> Det er knyttet store forventinger til hva statsminister Li Keqiang (til venstre) og president Xi Jinping (til høyre) vil kunne utrette etter at de har tatt over toppvervene i Kina. Her fra en samling i National People`s Congress i midten av mars.<br/></p>

MAKTDUOEN: Det er knyttet store forventinger til hva statsminister Li Keqiang (til venstre) og president Xi Jinping (til høyre) vil kunne utrette etter at de har tatt over toppvervene i Kina. Her fra en samling i National People`s Congress i midten av mars.

 
kommentar Arne Jon Isachsen

Professor ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Isachsen er siviløkonom fra NHH (1969), og fullførte en PhD ved det prestisjetunge Stanford University i USA i 1975. Han har vært tilknyttet BI siden 1983, og har hatt en rekke stillinger i blant annet Norges Bank, SSB, Elcon og Finansdepartementet.

Isachsen regnes som en av Norges fremste eksperter på makroøkonomiske spørsmål.

Avhengig av: Skiturer i Nordmarka

Drømmebil: Passat Blue Motion 2008

Angrer på: Sier med Edith Piaf: «Jeg ne regrette rien»

Favorittartist: Frankie Laine

Beste bok: Krig og fred av Leo Tolstoj

 

Ti år med Hu Jintao som generalsekretær i Det kinesiske kommunistpartiet og med Wen Jiabao som statsminister er over. De to har holdt stø kurs. For stø. Ti år uten gjennomgripende reformer. Kineserne venter i spenning på hva den nye lederduoen Xi Jinping og Li Keqiang har i ermet. Forventningene er store. Noe må skje.

Sammenlignet med avgående Hu Jintao har Xi Jinping to fordeler. For det første, den naturlige autoriteten som ligger i å være sønn av en tidligere fremstående revolusjonær. Det gir en selvsikkerhet og ro som Hu måtte tilkjempe seg. Og også en legitimitet i folket og i Folkets Frigjøringshær som er av stor verdi i den maktkampen som kontinuerlig pågår i Midtens rike. Videre fikk Xi umiddelbart overta som sjef for Militærkommisjonen, noe Hu måtte vente et par år med, ettersom forrige mann, Jiang Zemin, holdt fast på denne posisjonen.

Den andre fordelen er erfaringsbakgrunn. Mens Hu tilbrakte mye tid som guvernør i Tibet og blant annet måtte håndtere perioder med oppstand og stor uro, gikk Xi sine senere læreår som guvernør i den dynamiske Zhejiang-provinsen ved kysten rett sør for Shanghai. Deretter var han partisekretær i selve Shanghai. Ettersom det er økonomien som må reformeres, med mindre makt til byråkrater og Parti, og mer makt til marked gjennom sterkere konkurranse, gir denne erfaringen Xi Jinping innsikt i hva som skal til for en vellykket utvikling.

Xi Jinping har en langt større naturlig trygghet enn hva Hu Jintao hadde. Det har man allerede sett. Sementfjeset til Hu har nå blitt erstattet av det mer levende og til tider smilende fjeset til Xi. I tillegg har Xi Jinping en kjent sangerinne til kone – lenge før folk visste hvem Xi var, kjente de til Peng Liyuan, som fru Xi heter. Når Kinas nye president reiser til Sør-Afrika senere denne måneden, blir fruen med. Trolig vil hun opptre. Hensikten er å vise BRICS-kameratene (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) at Kina har mer å by på enn bare penger.

Men Xi er også hard i klypa. Det sies at det ugreie problemet om eiendomsretten til noen skjær i Sør-Kinahavet som japanere og kinesere nå kives om, ble søkt løst fra Japans side ved å love at landets ledere skulle slutte å besøke krigsminnesmerker i Japan. Disse besøkene virker som en rød klut på kineserne. Tilbudet om å slutte med dem, mot at kineserne sluttet å fly over de omdiskuterte øyene, heter det seg, ble blankt avvist av Xi.

En tredje fordel har Xi også forresten, sammenlignet med Hu. Av de syv medlemmene av Politbyråets faste komité, er fem nær til Xi. For Hu var styrkeforholdet i den faste komitéen langt mindre fordelaktig.

De som observerer Kina utenfra er ofte mer optimistiske enn de som ser Midtens rike fra innsiden. Den økonomiske veksten er drevet av store investeringer i infrastruktur, bygg og produksjonsanlegg. Denne veksten kan fortsette noen år til. Men en vekst basert på innovasjon og fornyelse må etter hvert ta over. Det er vanskelig å se hvordan man kan få det til i en økonomi som i så stor grad er dominert av store statlige selskaper med svake eierstyringsmekanismer.

Skal Kina få til en vedvarende produktivitetsvekst, må økonomien privatiseres. Det må gis langt mer rom for reell konkurranse. Men det gir jo samtidig Partiet mindre kontroll.

Kineserne venter i spenning på hva den nye lederen har på tapetet. Kineserne er utålmodige. De fleste håper nok at Xi makter å konsolidere sin egen makt temmelig kjapt slik at de utspillene han kommer med i oktober, både er gjennomtenkte og gode og, ikke minst, gjennomførbare. Noe må skje.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå