Hvor mye kan Oljefondet eie i utlandet?

Er det passende for den norske stat eventuelt å eie en bomvei rundt en hovedstad i et afrikansk land og år ut og år inn kreve inn bompenger av dem som bruker den?

<p><b>HANDLER EIENDOM I UTLANDET:</b> Oljefondet har kjøpt flere eiendommer de siste årene, blant annet her i Londons «smørøye», Regent Street.<br/></p>

HANDLER EIENDOM I UTLANDET: Oljefondet har kjøpt flere eiendommer de siste årene, blant annet her i Londons «smørøye», Regent Street.

 
kommentar Arne Jon Isachsen

Professor ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Isachsen er siviløkonom fra NHH (1969), og fullførte en PhD ved det prestisjetunge Stanford University i USA i 1975. Han har vært tilknyttet BI siden 1983, og har hatt en rekke stillinger i blant annet Norges Bank, SSB, Elcon og Finansdepartementet.

Isachsen regnes som en av Norges fremste eksperter på makroøkonomiske spørsmål.

Avhengig av: Skiturer i Nordmarka

Drømmebil: Passat Blue Motion 2008

Angrer på: Sier med Edith Piaf: «Jeg ne regrette rien»

Favorittartist: Frankie Laine

Beste bok: Krig og fred av Leo Tolstoj

 

I Statens pensjonsfond utland (SPU) er det ustyrtelig mye penger. Fem ganger så mye som i verdens største hedgefond, Bridgewater Associates, som har fire ganger så mange ansatte. Hvilket betyr at hver ansatte i SPU har tyve ganger så mye kapital å håndtere som hver ansatt i Bridgewater.

I 1983 leverte det såkalte Tempo-utvalget, ledet av daværende visesentralbanksjef Hermod Skånland, sin rapport om petroleumsvirksomhetens fremtid. Rapporten stilte seg tvilende til hvorvidt politikerne ville klare å stå imot fristelsen til å bruke mer penger når pengene først var der. Men oljeinteressene kjørte over visesentralbanksjefen. Oljen skulle opp, og pengene saltes ned. Den eneste måten Norge som nasjon kunne bruke mindre enn vi tjente, var gjennom investeringer i utlandet. Men hva skulle man kjøpe? Og hvem skulle kjøpe det?

Ettersom Norges Bank gjennom forvaltningen av valutareservene allerede stelte med slikt, var det naturlig at de også fikk ansvar for å forvalte midlene til Statens Petroleumsfond, som det den gangen het, og som var blitt opprettet allerede i 1990 under regjeringen Syse. I mai 1996 kom de første pengene – snaue to milliarder kroner – inn på kontoen til fondet. I starten handlet man andre lands statsobligasjoner, på linje med hva valutareservene for øvrig var plassert i. Men ettersom Statens Petroleumsfond tok til å vokse både i alder og omfang, ble det litt tamt og pysete bare med slike papirer. Liten risiko, men enda mindre rente. Aksjer måtte inn i porteføljen, og driften av det hele organiseres på annet vis.

NBIM – eller Norges Bank Investment Management – ble etablert i 1998. Fra å være investert i all hovedsak i statsobligasjoner, har Oljefondet – eller Statens pensjonsfond utland (SPU) som har vært navnet siden 2006 – nå om lag 60 prosent av midlene i aksjer, 39 prosent i obligasjoner og én prosent i fast eiendom. Man er finansiell investor over alt – bortsett fra i fast eiendom, som er ment å øke til fem prosent av fondets plasseringer – dvs. uten planer om å ta over og drive foretak i andre land.

Hva gjelder plasseringen av midlene, er tiden moden for å gå tyngre inn i de fremvoksende markeder? Og gjerne ved mindre likvide investeringer som i veier og broer, dammer og demninger, jernbane og flyplasser, skog og fast eiendom, samt i fond som låner ut i det små, såkalt «såkornkapital» til nystartede foretak? Argumentet om at SPU er meget langsiktig og således ikke har behov for likvide midler, men i stedet kan ta seg betalt for å godta dårlig likviditet, er et relevant poeng.

Pengene på Oljefondet lukter lite av svette. Alle som har vært med og hentet opp oljen fra Nordsjøen, har fått godt betalt for innsatsen. Grunnen til at det blir penger igjen som seiler inn på fondet, er at prisen på olje og gass langt overstiger kostnadene ved utvinning. «Grunnrente» kalles denne «mer-prisen». Eller monopolprofitt, om du vil.

I dag eier Norge via SPU om lag 2,5 prosent av alle børsnoterte aksjer i Europa. Det kan lett bli en god del mer om olje- og gassprisene holder seg. Men hvor går grensen? Kan Oljefondet eie 4-5 prosent av selskapene i Europa uten problem? Mulig det. Men ikke 40-50 prosent. Når er nok nok? Kan andre land en dag stille spørsmålstegn ved legitimiteten av norsk eierskap til fremtidig verdiskaping i andre land?

Så var det infrastruktur i fremvoksende økonomier. Er det passende for den norske stat eventuelt å eie en bomvei rundt en hovedstad i et afrikansk land og år ut og år inn kreve inn bompenger av dem som bruker den? Skal fattige lastebilsjåfører i Afrika i årtier betale penger til den rike norske stat for å kjøre på veier i eget land, med varer fra fattige bønder til fattige byfolk? Rett nok har Norge finansiert veien, men når er nok nok? Sett at myndighetenes angjeldende land i denne fiktive historien sier at nå er det nok, etter ti år der halvparten av investeringen er tilbakebetalt. Avtalen reforhandles, og Norge må for skams skyld godta at vi får pengene igjen uten rare rentene.

Om vårt fokus er langt nok frem i tid, må vi ikke bare se på forventet kontantstrøm av de ulike aktivaene de nærmeste årene fremover, korrigert for risiko. Vi må også vurdere hvor sterk eiendomsretten kan forventes å stå i de ulike land og markeder for et statlig norskeid pensjonsfond. Det er nok lettere for et slikt fond å eie bygårder i hovedsteder i Europa enn ringveier rundt hovedsteder i Afrika.

Kanskje må vi begrense tempoet i oljeutvinningen ikke fordi vi ikke makter å skille opptjening av pengene fra bruken av dem, men fordi det blir tiltakende vanskelig og ubehagelig for den norske stat å skulle eie så mye av fremtidig verdiskapning i andre land. Tempoutvalgets konklusjon får relevans. Men av helt andre grunner enn dem man i sin tid la til grunn.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå