Land går ikke konkurs

Reglene for hvordan land som ikke klarer å gjøre opp for seg skal behandles er uklare og kompliserte.

<p>GÅR IKKE KONKURS:  E24s spaltist mener Hellas ikke går konkurs.<br/></p>

GÅR IKKE KONKURS:  E24s spaltist mener Hellas ikke går konkurs.

 
kommentar Arne Jon Isachsen

Professor ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Isachsen er siviløkonom fra NHH (1969), og fullførte en PhD ved det prestisjetunge Stanford University i USA i 1975. Han har vært tilknyttet BI siden 1983, og har hatt en rekke stillinger i blant annet Norges Bank, SSB, Elcon og Finansdepartementet.

Isachsen regnes som en av Norges fremste eksperter på makroøkonomiske spørsmål.

Avhengig av: Skiturer i Nordmarka

Drømmebil: Passat Blue Motion 2008

Angrer på: Sier med Edith Piaf: «Jeg ne regrette rien»

Favorittartist: Frankie Laine

Beste bok: Krig og fred av Leo Tolstoj

 

I juni 1815 møtte Napoleon sitt Waterloo. I slaget som fant sted utenfor denne belgiske landsbyen som ligger en mils vei sør for Brussel, ble den tidligere franske keiseren beseiret av en britisk-prøyssisk hær. Dårlig vær ødela for Napoleon, hvis styrker ikke nådd frem så raskt som planlagt.

Danmark-Norge, som hadde vært på Napoleons side, merket nederlaget. Staten hadde lenge hatt store utgifter, blant annet til å bygge opp flåten som var blitt ødelagt av engelskmennene noen år tidligere. Seddelpressen gikk for å dekke de statlige utgiftene. I januar 1813 – for to hundre år siden – var det slutt. Staten maktet ikke lenger å innfri sine forpliktelser. De som hadde kjøpt fordringer på staten, i all hovedsak landets egne innbyggere, måtte akseptere en kraftig nedskrivning. De fikk bare igjen en sjettepart av pålydende.

Danmark-Norge gikk ikke konkurs. Det var ingen skifterett å levere boet til. I stedet skrev man ned fordringene og innført nye penger med lavere sølvinnhold.

Når stater i våre dager ikke lenger ser seg tjent med å betjene sin gjeld, må landet starte møysommelige forhandlinger med sine kreditorer, der siktemålet er en nedskrivning av gjelden. Det kan skje ved at løpetiden på utestående statsobligasjoner forlenges, kupongrenten settes ned og/eller verdien av hovedstolen skrives ned. Rent praktisk kan det skje ved at gamle obligasjoner byttes ut med nye, der den lovede fremtidige kontantstrømmen er lavere.

I tilfellet Hellas finner bytte av gamle med nye obligasjoner sted slik, litt skjematisk: Den europeiske sentralbanken (ESB) kjøper greske stat i annenhåndsmarkedet. Markedskursen er, la oss si 40 euro for pålydende 100 euro og fem år i gjenværende løpetid. Selger, om han kjøpte obligasjonen som ny for fem år siden, dvs. som en tiåring, har med andre ord tatt et solid tap. Imidlertid vil ESB (eller annet euroland ved staten) som kjøper en slik obligasjon, la den greske stat nyte godt av profitten. Rent praktisk betyr det at Hellas blir kvitt en gjeldspost på 100 euro, og får en ny gjeldspost på 40 euro.

I november 2012 bestemte U.S. District Judge Thomas Griesa i New York at gammel statsgjeld som Argentina hadde sluttet å betjene, i det brorparten av kreditorene hadde godtatt en «haircut» på vel 70 prosent, kunne man ikke lenger løpe fra. Argentina hadde vær så god å holde sitt løfte fra 1994 da denne gjelden ble tatt opp, og det til betingelsene fra den gangen.

Fondet som vant saken, har spesialisert seg på å kjøpe opp dårlige fordringer til en billig penge i håp om å drive inn midlene. Det har hatt en betydelig meravkastning i de 27 årene det har eksistert. En vellykket forretningsidé. Men ikke så bra for robustheten av det kapitalistiske systemet, som trenger aksepterte måter løfter som ikke kan holdes, kan løpes fra på.

Forskjellsbehandlingen Argentina gjorde mellom eiere av de gamle obligasjonene og de nye – med nedskrevet kontantstrøm – ville ikke dommer Griesa akseptere. Saken vil gå til høyere rettsinstanser. Om den blir bærekraftig, blir jobben land har som trenger en restrukturering av sin statsgjeld, enda mer uklar og komplisert enn den er i dag.

Hvorfor kunne ikke politikerne i 2002 bli enige om «Sovereign Debt Restructuring Mechanism» som den gang var på tegnebrettet i Det internasjonale pengefondet (IMF)? Hensikten var å lage et regelverk for reforhandling av statsgjeld som ikke lot seg betjene. Med et slikt regelverk på plass ville dagens problemer i euroland vært langt enklere å løse, mener Anne O. Kreuger som tidlig på 2000-tallet var nestsjef i IMF og jobbet med denne saken.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå