Løsning på EØS-dilemmaet er fullt medlemskap

Nei til EU trøster seg med å ha vind i seilene. Men de har en vond sak. Meget vond.

HIT, MEN IKKE LENGER: EØS-avtalen gir Norge et magert utbytte, mener NHH-professor Rögnvaldur Hannesson.
HIT, MEN IKKE LENGER: EØS-avtalen gir Norge et magert utbytte, mener NHH-professor Rögnvaldur Hannesson.
 
kommentar Rögnvaldur Hannesson

Professor emeritus ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole.

Hannesson har spesialområdene makroøkonomi, petroleumsøkonomi, økonomisk politikk og fiskeriøkonomi.

Født: 7. juli 1943 på Island

Avhengig av: En skikkelig fjelltur i ny og ne

Drømmebil: Den som minimerer kostnadene for mine transportbehov. Klarer meg godt med Hyundai Accent

Angrer på: La meg si som Edith Piaff: «Je ne regrette rien»

Favorittartist: Kris Kristoffersen

Beste bok: «Gerpla» av Halldór Laxness

To ganger har norske velgere stemt nei til EU, om enn med et knepent flertall. Dette velgerflertallet må være både overrasket og skuffet over den utvikling som siden har funnet sted. Det viser seg nemlig at Norge er blitt svært godt integrert i EU. Utvalget som fikk i oppdrag å studere dette nærmere og som nylig la frem sin innstilling (NOU 2012:2) har kommet frem til at Norge er tre-fjerdedels medlem av EU.

Det viktigste av den manglende fjerdedel er innflytelse. Norge er ikke med når beslutningene blir tatt og har sitt fulle hyre med å få beslutningstakerne i tale før det er for sent. Da gjenstår ikke annet enn å banke EU-direktivene gjennom Stortinget, eller å reservere seg mot dem. Det sistnevnte er problematisk og gjøres sjelden.

Hvordan kunne det gå slik? Det er aldri lett å kjempe mot historien. Den teknologiske utvikling gjør at verden blir stadig mindre. Vi handler stadig mer på tvers av landegrensene og mest med våre naboer.

Den altoverveiende del av Norges utenrikshandel er med EU. Landegrenser og nasjonale særbestemmelser legger hindringer i veien. Derfor er de blitt avviklet, eller i det miste utvannet, internt i EU. Vi har den samme interesse i vårt samkvem med EU.

Instrumentet for vår integrering i EU er den såkalte EØS-avtalen. Opprinnelig var den tenkt som en midlertidig ordning for EFTA-landene som hadde søkt medlemskap i EU. Kanskje var noen i Norge så forutseende at de så den som et instrument for å minimere skadevirkningene av et eventuelt nytt nei til EU. Slik har den også fungert. Den er blitt et instrument for å sikre det tilsynelatende umulige, å være innenfor og utenfor på en og samme tid.

Hva har vi så fått igjen for dette utenforskapet? Null innflytelse på de regler som vedtas i EU og bankes gjennom Stortinget, gleden av å betale 20-40 prosent mer for maten vi kjøper, og illusjonen om å ha større selvråderett enn vi faktisk har. Det er et magert utbytte.

Utvalgets rapport er på 900 sider. Jeg skal innrømme at jeg begynte å lese den med lave forventninger. Hvordan kan man skrive 900 sider om noe som er ganske opplagt fra før? Vi vet jo alle at EØS-avtalen fungerer utmerket og at den i praksis langt på vei betyr at vi er medlemmer i EU, men uten innflytelse. Men det var en overilt reaksjon. Det står meget interessant og klokt tenkt i denne rapporten.

Det var tankevekkende å lese kapitlet om mat, landbruk og fiske. Disse sektorene er jo som kjent unntatt fra EØS-avtalen, men likevel fant man fort ut at det ville være fornuftig å harmonisere de norske regler om tilsyn med matvarer med EUs egne. Man kunne ellers risikert at trailere ventet på inspeksjon av norsk fisk på grenseovergangene, og mens inspektørene jobbet, eller tok seg en røykepause, råtnet fisken.

Landbruksmafiaen prøvde selvsagt å stikke kjepper i hjulet. De fikk med seg de vanlige medløpere på lasset. Det var ikke måte på den risiko norsk folkehelse ville utsettes for uten norske særregler for mat. Nei til EU utga et stridsskrift med et uhyre på forsiden, ventende på å slippe inn over norskegrensen. Men felles regler for mattilsyn ble det, for over ti år siden. Ingen har fått vondt i magen av det. Den eneste episode i den lei jeg kan erindre var den bedervede fårepølse som paraderte i nyhetene for noen år siden, men den var laget her hjemme.

Andre historier fra fiskeindustrien illustrer de problemer vi kunne kommet opp i uten EØS-avtalen. Gjentatte ganger har vi fått problemer med lakseeksporten til EU, fordi den den ikke omfattes av EØS-avtalen, med unntak av veterinærreglene.

For noen uker siden stengte man for siste gang dørene på en moderne fiskeforedlingsfabrikk i Måløy. Eieren, Rolf Domstein, opplyser at EUs toll på fiskeprodukter gjør driften ulønnsom, mens hans fabrikk i Sverige går så det suser. Uten EØS-avtalen hadde vi nok sett flere norske virksomheter flytte til Sverige.

Hvor stor innflytelse kunne Norge hatt som et innenforland? Det er i disse dager lett å karrikere demokratiet i EU. Først møtes Merkel og Sarkozy og avgjør sakene, så kommer rævedilterne og strør sand på de hele. En sikkert sliten Sarkozy kunne ikke la være å sette den danske statsminister på plass: «Du er ny, du er utenfor, og vi gidder ikke høre på deg.»

Kanskje kastet han endog steiner fra et glasshus. Den beste vitsetegning jeg har sett på lenge så jeg forleden i Financial Times. Merkel og Sarkozy syklet på en tandemsykkel. Han satt bak, men lille Nicolas nådde ikke ned til pedalene.

Uansett kommer ikke Norge til å ha noen som helst innflytelse på de store saker; hva som skjer med euroen (vi bruker den jo ikke engang), hvor mye penger som skal lånes ut til Hellas. Men i de saker som vedrører norske interesser kunne Norge ha innflytelse; Norge kunne gå i allianser med andre om saker som er viktige for oss og som vi kan påvirke. Uansett er det bedre å være innenfor enn utenfor døren til rommet hvor beslutningene tas.

Noen er opprørt over det de kaller «demokratisk underskudd», at Stortinget for seg forelagt forslag de ikke kan endre, men kun reservere seg imot. De blir derfor sjelden gjenstand for diskusjon, verken på Stortinget eller blant allmenheten.

Dette er kanskje ikke så alvorlig. En diskusjon er opplysende kun dersom den føres blant folk med kunnskap om sakene. Det er ikke alltid tilfellet i den politiske debatt. Mer alvorlig er det at Norges innflytelse på saksgangen er fraværende.

Det kan endog være en fordel å få seg forelagt godt utarbeidede og gjennomtenkte forslag. EØS-utvalget uttrykker dette både elegant og diplomatisk. «EU-reglene som overtas gjennom EØS … kan løse spørsmål som ellers er omstridt i norsk politikk. … I andre sammenhenger kan det være opportunt å skylde på EU eller EØS for å gjennomføre reformer som er ønskelige, eller for å unngå å fatte beslutninger som man egentlig ikke ønsker» (NOU 2012:2, s. 842).

Den mest fornuftige løsning på EØS-dilemmaet er fullt medlemskap. Det synes dessverre utenfor rekkevidde. Dovregubbens åndelige slektninger blant politikere og allmenhet har begynt å yppe seg i frustrasjon over å ha havnet på den gale siden av historien. Nei til EU trøster seg med å ha vind i seilene. Men de har en vond sak. Meget vond.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå