«Dansen rundt klimakalven»

Den «ubehagelige sannheten» er så populær fordi den i virkeligheten er behagelig.
<B>FARVEL:</B> Al Gore vinket miljøkampen farvel.
FARVEL: Al Gore vinket miljøkampen farvel.
kommentar Jon Lund Hansen

Født: 1948

Psykolog og partner i De4 search & consulting. Har arbeidet innenfor organisasjon og ledelse i mer enn 20 år, med alt fra strategiprosesser og omstruktureringer til opplæringsprogrammer og ledercoaching. Har publisert bøker innen dette feltet og om økologi i Norge, Øst-Europa og USA, legger ut artikler på www.menneskeledelse.no.

Avhengig av: Gode samtaler.

Drømmebil: Har ikke bil, drømmer om et bilfritt samfunn.

Angrer på: Angrer ikke - lærer av feiltrinn.

Favorittartist: Maria Christina Kiehr.

Beste bok: Tales of the Unexpected av Roald Dahl.

Det er sommer, og som mange andre tilbringer jeg tid tett på vakker natur - fjelltjern med ørretvak, hav som slår mot svaberg og stille skoger. Uberørt natur er bevaringsverdig og en lise for de fleste av oss. Harmoniske og gamle kulturlandskaper likeså.

I feriene nyter vi disse godene som vi er oss mindre bevisste i en travel arbeidshverdag. Men midt i ferieidyllen undrer jeg meg – hva har egentlig skjedd med miljøbevegelsen, med arbeidet for å bevare økosystemene, livsmiljøet, opprinnelige kulturer, fremtidige generasjoners mest dyrebare verdier?

Jeg undres om ikke kampen for uberørt natur og et sunt livsmiljø er erstattet av hva vi kan kalle "Dansen rundt klimakalven". Grunnverdier som ivaretakelse av uberørt natur, respekt for opprinnelige kulturer og materialistisk måtehold, synes erstattet av retorisk nytale (George Orwells begrep for virkelighetsforvrengende formuleringer som "krig er fred" og "frihet er slaveri").

I sangen rundt klimakalven er den nytalende tekst: "Mer oljeutvinning for å dempe effekten av oljeutvinning. Flere og bredere veier for å dempe effekten av økt trafikk. Mer ny teknologi for å dempe negative miljøeffekter av teknologien."

Vårt eget energiselskap Statoil er blitt et "miljøselskap". Monsanto, et av lokomotivene for utradering av tradisjonelt småbruk, har 22.000 ansatte som arbeider globalt for et ”bærekraftig” jordbruk. Og ethvert firma som sorterer papir fra annet avfall eller simpelthen bare har forstått at ordene "økologisk", "bærekraftig" og "grønt" selger – er blitt grønt, miljøvennlig og bærekraftig.

Med nytalen forvandles svart til hvitt i sektor etter sektor. Hva har skjedd? To personer har bidratt spesielt i denne utviklingen fra meningsfylt til meningsløst miljøengasjement, Gro Harlem Brundtland og Al Gore.

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling ble etablert av FN i 1983, ledet av Gro Harlem Brundtland. Dit kom hun rett etter at hun som miljøvernminister hadde vunnet den kanskje hardeste miljøkampen noensinne i Norge, nemlig kampen for utbygging av Altavassdraget.

Denne kampen for miljøvennlig og bærekraftig vannkraft vant hun - mot sultestreikende samer, massiv folkelig motstand og eliten av miljøfilosofer og miljøkyndige biologer. Den helhetlige, økologiske forståelsen av miljøproblemene var overvunnet av miljøpragmatisme.

I 1987 lanserte verdenskommisjonen rapporten som alle trykket til brystet: Menneskehetens nåværende behov skulle dekkes uten å gå på bekostning av fremtidige generasjoners sådanne, gjennom bærekraftig utvikling.

Dette konseptet ble populært allemannseie. Med det kunne for eksempel Det internasjonale handelskammer slå fast at: "Miljøbevaring kan best sikres under de betingelser som økonomisk vekst skaper," og at "markedsøkonomi karakterisert av nytenkning og initiativer" skulle bekjempe global fattigdom og helseproblemer. Utover 90-tallet oppfattet stadig større deler av næringslivet at miljø var en konkurransefaktor, og alle ble "grønne".

Så kom alkymisten Al Gore. På grunnlag av FNs klimapanels rapport omskapte han miljøkamp til klimakamp. Da han i 2007 vinket til jublende mennesker fra balkongen på Grand hotell, vinket han samtidig farvel til miljøkampen.

Heretter ble alt som kan redde klodens klima prioritert. Økologi var erstattet av miljø, miljø var erstattet av klima. Og alle vil være med i klimakampen. Hvorfor? Hvordan kan "en ubehagelig sannhet" være så populær? Noen forslag til svar:

  • Klimaeffektene er fremtidige og hypotetiske, derfor mye mer uforpliktende enn de faktiske økokatastrofene og miljøødeleggelsene her og nå.
  • Problemet er globalt, derfor mye mer behagelig å forholde seg til enn lokale og håndgripelige problemer.
  • Problemet skal løses med ny teknologi, mye greiere enn de omleggingene i levesett som fulgte av den gamle økologiske miljøforståelsen. Ikke bare slipper vi begrensningene i forbruk, vi kan faktisk rettferdiggjøre økt forbruk: Ny teknologi muliggjøres av økonomisk vekst, og den kan vi alle støtte opp om ved å forbruke mer.
  • Forskningsinstitusjoner og næringsliv har en ekstra økonomisk interesse i tesen om teknologiske løsninger på klimaproblemene. I prinsippet kan alt vi har, fra PCer til korn, fra biler til sau, byttes ut med nye og mer klimavennlige produkter. Fornyelsen kan skje kontinuerlig, teknologien vil alltid kunne forbedres. Et umettelig marked er skapt.

Så derfor danser vi rundt Klimakalven, og synger: "Svart er hvitt." Og ingen Moses er i sikte med ubehagelige steintavler under armen. Denne kalven blir nok ikke brent, dertil er den for behagelig for oss alle.

Selv har jeg meldt meg inn i Folkeaksjonen for et oljefritt Lofoten og Vesterålen. Men jeg erkjenner med skam at jeg med det driver negativ klimakamp. Olje er jo mer klimavennlig enn kull, som er mer klimavennlig enn atomkraft – eller? Og Erik Solheim går i Gros fotspor. Han har allerede bevist at han mestrer nytalens kunst: "Vær miljøvennlig, reis mer og fly mer, for å lære mer om miljø". Lofoten og Vesterålen kan bli Solheims Alta.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå