Fornybar på nytt

Kvotesystemet klarer ikke å gi oss de store gjennombruddene.
kommentar Marianne Marthinsen

Født: 1980

Marthinsen er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, og tidligere internasjonal rådgiver i AUF. Hun tar profesjonsstudiet i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Tilknyttet Radikalt økonominettverk og tankesmia ResPublica.

Avhengig av: iPod og kaffe.

Drømmebil: Har aldri drømt om noe som involverer en bil.

Angrer på: Angre skal jeg gjøre på aldershjem.

Favorittartist: Ani DiFranco.

Beste bok: Elsker alt John Irving har gjort, men Until I find You er kanskje den beste.

Jeg er veldig for kvoter. Et kvotemarked vil, når det fungerer som det skal, sørge for at man når de utslippsreduksjonene man har bestemt seg for, og at det skjer til lavest mulig pris. Det er få som er uenige i at kvoter bør være et senralt virkemiddel i kampen mot klimaendringer. Diskusjonene dreier seg i større grad om hvorvidt kvotehandel skal være det eneste vi driver med.

For en tid tilbake skrev Steinar Strøm at penger til vindmøller er bortkastet all den tid Norge er tilsluttet EUs kvoteregime. Kvoteregimet innebærer at energiproduksjon er ilagt kvoteplikt. Å subsidiere fornybar energi vil i en slik virkelighet ikke føre til utslippsreduksjoner, men kun bidra til å senke kvoteprisen og øke insentivene til å kjøpe kvoter i stedet for å rense, for eksempel i sementindustrien. Og verst av alt: Det er norske strømforbrukere og skattebetalere som får regningen.

Resonnementet er selvfølgelig holdbart, men det reiser spørsmålet om hvorvidt vi aldri skal bruke subsidier eller andre virkemidler for å fremme utvikling i sektorer som er omfattet av kvoteplikten. I EUs kvotesystem er kraftintensiv industri innlemmet. Fra 2012 vil større deler av prosessindustrien også bli ilagt kvoteplikt. På grunn av faren for utflagging og karbonlekkasje legger det klare begrensninger på hvor høyt man kan la kvoteprisen bevege seg – eller sagt med andre ord: hvor stramt kvotemarkedet kan bli. Kvotesystemet vil i overskuelig fremtid ikke være i nærheten av å prise CO2 på et slikt nivå at det fremmer kostbar teknologiutvikling. Det er heller ikke slik at kvotesystet slik det er utformet i dag innebærer et absolutt utslippstak. Det vil alltid være mulig å kjøpe mye såkalte CDM-kvoter fra utviklingsland, som ikke har noen utslippsforpliktelser.

Kostnadseffektivitet er et fint prinsipp, men har den åpenbare svakheten at det alltid favoriserer de etablerte og velutprøvde løsningene. Når det må tenkes langsiktig og når risiko og store kostnader knyttet til forskning og utvikling er involvert, klarer ikke de markedsbaserte virkemidlene å håndtere det på en god måte. Et annet åpenbart problem med kvoter, er at de bedriftene som har fått utdelt gratiskvoter på bakgrunn av sine historiske utslipp vil ha en evigvarende fordel sammenlignet med alle andre som prøver å etablere seg og som må kjøpe kvoter for sine utslipp. Dette til tross for at nykommerne kan ha både bedre og mer utslippseffektiv teknologi. Heller ikke dette fremmer teknologiutvikling.

Vindkraft er foreløpig dyrt. Havbasert vind er ennå dyrere, men det langsiktige potensialet er enormt. Det hevdes at andre land har kommet så langt på forskning på havvind at vi ikke bør drive med det. Det er feil. Norge er langt fremme. Løsningene vil komme før eller senere uavhengig av vår satsning – det gjelder på nær sagt alle områder og for nær sagt alle teknologier - men det vil være dumt å ikke tenke næringspolitikk i kombinasjon med klimapolitikk.

Når Aker Verdal som hittil har drevet med understell til oljeinstallasjoner drar i land en kontrakt på levering av understell til havvindmøller er det et steg i riktig retning for å tilpasse norsk leverandørindustri til et nytt marked. Det er bra om norsk satsing kan bidra til at norske bedrifter blir gode på noe som åpenbart har et gigantisk potensiale, også i global sammenheng.

Alle skjønner at de fornybare energiformene må opp om vi skal klare å kutte utslippene våre med opp mot 85 prosent innen 2050. Det er farlig om vi teoretiserer oss bort fra å sørge for at det skjer. Det er mulig at satsing på vind vil vri kvotekjøp fra kullkraft til sementindustri, men det er faktisk ingen krise. Det gjør ikke at utslippene øker. Utslippstaket er, som vindkraftskeptikerne påpeker, allerede satt. Gevinsten ligger i teknologiutvikling og i å få opp et marked for og en infrastruktur for de energiformene som før eller siden er nødt til å overta.

Innen 2020 skal EU ha redusert sine utslipp med 20 prosent. Elektrisitetsproduksjonen er omfattet av kvoteplikten. Allikevel har de vedtatt et direktiv som sier at EUs samlede fornybarandel skal opp på 20 prosent i løpet av den samme tidsperioden. Norge kommer også til å bli omfattet av dette direktivet, men det er foreøpig uavklart hvor store forpliktelser det vil føre med seg.

Skal vi legge utregningsmetoden som er brukt for de andre EU-landene til grunn, vil Norge måtte øke sin fornybarandel fra 60 til opp mot 72-73 prosent. Direktivet har dessuten flere såkalte fleksible mekanismer som gjør at landene kan utveksle fornybarandeler eller utvikle prosjekter i hverandres land. Det vil med andre ord være mulig å tjene store penger på å overføre fornybar energi, enten statistisk eller fysisk, til land som sliter å med å oppfylle fornybardirektivet på egen hånd. Å utnytte de naturlige forutsetningene Norge har for storstilt fornbybarproduksjon kan bli svært lukrativt.

Det er helt mulig å lage resonnementer som konkluderer med at det er dumt å satse på fornybar energi i Norge. For min egen del er jeg helt sikker på at det vil være både smart, lønnsomt og helt nødvendig å bidra til å utvikle fremtidens energiformer.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå