Nullskatteytere – et nullproblem

Debatten om nullskatteytere føres på feilaktige forutsetninger og manglende innsikt. Formuesskatten er kun en av flere skatter de rikeste bidrar med til fellesskapet.

<p><b>SKREMMER:</b> Venstresidens påstand om at en fjerning av formuesskatten vil skape en rekke nullskatteytere er feil, skriver Villeman Vinje.</p>

SKREMMER: Venstresidens påstand om at en fjerning av formuesskatten vil skape en rekke nullskatteytere er feil, skriver Villeman Vinje.

kommentar Villeman Vinje

Villeman Vinje er samfunnsøkonom i tankesmien Civita. 

Han har jobbet som konsulent i AT Kearney og vært finanspolitisk rådgiver i Høyres stortingsgruppe.

Et gjentagende tema i debatten om formuesskatten er at en avvikling av formuesskatten vil føre til et betydelig antall nye nullskatteytere, og at formuesskatten trengs for at de rike skal betale skatt. Dette er feil.

Avvikles formuesskatten, har Finansdepartementet anslått at det blir 32.000 flere nullskatteytere i Norge. Det er uproblematisk, siden denne økningen kun kommer på toppen av de 430.000 personlig nullskatteyterne vi allerede har i Norge.

Faktisk har det blitt 87.000 flere nullskatteytere under den rødgrønne regjeringen, uten at det truer legitimiteten til skattesystemet eller inntektsgrunnlaget for velferdsstaten.

En av grunnene til at dette ikke er noe problem, er at de aller fleste av nullskatteyterne er pensjonister med en lav pensjonsinntekt. Det samme er tilfellet med de fleste av de 31.000 potensielle nye nullskatteyterne med formue mellom 0 og 5 millioner kroner, som vi ville fått om formuesskatten ble avviklet.

Kun 400 potensielle nullskatteytere har formue over 10 millioner kroner. De fleste av disse er næringsdrivende med store tap i sine bedrifter, noe som gir skattefradrag som er større enn inntektsskatten de normalt betaler.

Gruppen av næringsdrivende med underskudd som ikke betaler skatt, bør være uproblematisk, da det er ønsket at private våger å satse på å skape bedrifter og arbeidsplasser. Hvem de næringsdrivende med tap er, vil også variere over tid, og de er derfor ikke varige nullskatteytere.

Noen få personer med større formuer betaler ikke personlig skatt fordi de ikke har inntekt, men lever på tidligere oppsparte midler. Dette er også lite problematisk. All kapital som gir avkastning, gir et skattebidrag til fellesskapet.

Om det innledningsvis skjer på personlig hånd eller i en bedrift er skattemessig likegyldig. En god illustrasjon på det fremkommer om man vurderer skattebidraget på et bankinnskudd på 10 millioner kroner. Settes beløpet i banken av en privatperson, resulterer det i 28 prosent skatt på renteinntektene på privat hånd. Investeres derimot beløpet i en bedrift, som igjen setter beløpet i banken, blir skatten på renteinntektene også 28 prosent, men det innkreves fra bedriften. Har personen som har skutt inn de 10 millioner kronene, ikke annen inntekt, vil hun fremstå som personlig nullskatteyter. Det kan ikke være slik at skattekroner fra bedrifter er mindre verdt enn skattekroner fra privatpersoner.

Menon har anslått at de rikeste 100 personene i gjennomsnitt bidrar med 77 millioner kroner hver i skatt fra bedriftene de eier. Det er over syv ganger mer enn de på privat hånd betaler i skatt på inntekt og formue.

En evaluering av skattereformen 2006 publisert av SSB i juni i år, punkterer flere av mytene knyttet til skatt på de rikeste. SSB fant at skattereformen økte skattesystemets omfordelende virkning, men at det i hovedsak skyldes innføring av utbytteskatten, en skatt som hadde bred tilslutning på Stortinget.

Fra 2007 har derimot skattesystemets omfordelende virkning blitt svekket. Formuesskatten har isolert sett fått økt omfordelende virkning siden 2005. Det skyldes økt formuesbeskatning av gjeldsfrie boliger, som utgjør oppunder halvparten av all formuesskatt.

Den økte omfordelende virkningen av formuesskatten skyldes derimot ikke at formuesskatten på bedrifter har blitt mer enn doblet. SSB skriver at «Fordelingseffekten [av endringene i formuesskatten på aksjeselskaper] er ubetydelig. Ved å gi aksjerabatt, vil særlig personer med høye inntekter få lavere formuesskatt, men effekten på total omfordeling er relativt beskjeden».

Med andre ord: I jakten på å skatte de 1000 personene med netto likningsformue over 100 millioner kroner, som har 85 prosent av sin formue investert bedrifter og arbeidsplasser, hardere, har alle de andre 307.000 som betaler formuesskatt på næringsrelaterte investeringer, gått med i dragsuget. 94 prosent av disse har en netto likningsformue under 10 millioner kroner.

I jakten på de rike har skattebyrden blitt økt betydelig for bredden av små og mellomstore bedrifter og deres eiere. Det er negativt for disse bedriftenes evne til vekst og nyskaping og reduserer deres evne til å takle utfordrende tider. Formuesskatten bør derfor avvikles. Den påståtte nullskatteyterproblematikken er et nullproblem.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå