Penger til vindmøller er bortkastet

Miljøet og skattebetalerne vil tape hvis de vanvittige vindmøllesubsidiene blir virkeliggjort.
 
kommentar Steinar Strøm

Steinar Strøm er professor i økonomi ved Universitetet i Oslo fra 1977-2008, og er nå professor i økonomi ved Universitetet i Torino.

Strøm har særlig forsket mye innen mikroøkonometri og arbeidsmarkedsøkonomi. Han har deltatt og ledet flere offentlige utvalg, blant annet om rammevilkårene for legemidler i 1997.

Født: 10 april 1942 i Bergen

Avhengig av: Italienske fjell

Drømmebil: Mercury Cougar fra 1975

Angrer på: Ingenting

Favorittartist: Elvis Presley

Beste bok: «Den røde pimpernell» av baronesse Orzy

Vindmøller og annen fornybar energiproduksjon er en klimavennlig form for kraftproduksjon. Dersom kraftproduksjon basert på fossilt brensel blir erstattet med produksjon fra vindmøller går verdens utslipp av CO2 ned, alt annet likt. Når samfunnsøkonomer sier at dette ikke er tilfelle i dagens Norge og Europa, så går norske miljøvernorganister helt "bananas". Vi blir beskyldt for å sitte i våre akademiske elfenbenstårn med liten eller ingen kontakt med den virkelige verden. Men for meg er det bedre å være i et tårn enn å være helt på jordet.

Norge har sluttet seg til EUs kvoteregime. Dette betyr at det er satt et tak på det samlete utslipp av CO2. I EUs kvoteregime er det tillatt med kjøp og salg av kvoter. Dersom Norge satser massivt på å bygge ut vindmøllekraft og eksportere den til Europa, er det godt mulig at dette kan presse kraftprisen i Europa så mye ned at kullfyrte kraftverk blir ulønnsomme. Dermed blir altså kraftproduksjon basert på fossilt brensel erstattet av klimavennlig fornybar energi.

Men det miljøvernorganistene ikke tar innover seg er hvor kvotene til de kullfyrte kraftverkene blir av. De vil åpenbart bli solgt til andre med utslipp av CO2, for eksempel til tyske sementprodusenter, som får et insentiv til å kjøpe utslippskvoter når kvoteprisen går ned som følge av salg av kvoter.

Ved å satse massivt på fornybar energi i Norge, som så vil bli eksportert til Europa, har norsk økonomi pådratt seg en kostnad uten at det totale utslipp av CO2 i Europa er redusert. Med andre ord en kostbar og unyttig klimapolitikk.

Kostnadene ved produksjon av vindmøllekraft er betydelig over dagens kraftpris i Europa og Norge. Landbasert vindmøllekraft har en marginalkostnad i produksjon av kraft (ved 6 prosent rente knyttet til binding av realkapital) fra rundt 50 øre per kWh til knappe 90 øre per kWh. Offshore vindkraft (nær land) har kostnader som ligger i den øvre delen av dette kostnadsintervallet og vindkraft langt til havs trolig betydelig høyere enn dette.

Ifølge Aftenposten 21. september foreligger det planer for utbygging av fornybar kraft innen 2020 på hele 50 milliarder kWh, noe som vil øke norsk kraftproduksjon med om lag 40 prosent. Gjennomsnittskostnaden for disse 50 milliarder kWh vil åpenbart ligge i det øvre området nevnt ovenfor, for eksempel 70 øre per kWh.

Det meste av kraften, kanskje alt, vil bli eksportert til Europa (gitt at overføringsmuligheter til Europa forbedres), men da til en pris som kan ligge rundt 30 øre per kWh. Dette er dagens prisnivå, og en massiv utbygging av fornybar kraft i Norge og resten av Europa, kan bidra til å holde kraftprisen nede på dette nivået. Dette betyr at myndighetene må subsidiere vindmølleproduksjonen i Norge med om lag 40 øre per kWh, noe som kan bety den helt svimlende støtten på 20 milliarder kroner årlig. Hvis en skulle finne på å gjennomføre denne vindmøllesatsingen, bør en håpe på at beløpet blir lavere, for eksempel ved at utbyggingen blir mindre og/eller at kostnadene blir lavere.

Som påpekt av mine kolleger Torstein Bye og Michael Hoel kunne et alternativ til denne massive vindmølleutbyggingen være å bruke pengene til å kjøpe kvoter i EU, for så å makulere dem. Dagens kvotepris er på om lag 120 kroner per tonn CO2. Anta at denne prisen blir på rundt 200 kroner per tonn fra 2020 av. Ved å bruke rundt halvparten av støtten til vindmøller i Norge til kjøp av kvoter i EU, vil Norge bli helt karbonnøytral (dagens utslipp er på 57 millioner tonn CO2). Et slikt oppkjøp, med påfølgende makulering av kvotene vil presse kvoteprisen opp i EU. Om EU og lobbyister i EU og Norge vil kunne akseptere dette, er en annen sak.

Etter min mening er dette grunnen til at dagens norske miljøorganister er på villspor i miljøpolitikken. I mindre grad er de blitt pådrivere for et bedre klima og i større grad pådrivere for de som har interesse av lave kraftpriser og lave kvotepriser.

For hvem taper og tjener på en massiv støtte til vindmølleproduksjon? Skattebetalerne er taperne og de får heller ikke noen forbedring av klimaet som følge av denne støtten. Vinnerne er produsenter av vindmøllekraft og underleverandørene til vindmølleprodusentene. Dessuten er vinnerne de som er storforbrukere av kraft som ser seg tjent med lave kraftpriser og lave kvotepriser.

Typisk nok er da også Norsk Industri og LOs energiforbund blant de mest aggressive lobbyister for utbygging av subsidiert fornybar kraft i Norge. Disse organisasjonene representerer den kraftintensive industrien i Norge som fortsatt til en viss grad nyter godt av subsidiert kraft og som åpenbart kunne tenke seg enda mer støtte i form av en overflod på subsidiert kraft i Norge og Europa.

Disse lobbyistene dekker seg bak miljøsaken, men billig kraft og gunstige rammebetingelser for industrien er og har alltid vært hovedsaken for disse lobbyistene. Den kraftintensive industrien i Norge står for om lag 25 prosent av CO2 utslippene i Norge og er av den grunn selvsagt tilhenger av lave priser på CO2 kvoter.

Det er blitt vist til at fornybar kraft blir støttet i mange andre land. Italia gir for eksempel betydelig statsstøtte til utbygging av solenergiproduksjon, noe vårt eget Statkraft med god grunn og til glede for norske skattebetalere, har utnyttet.

Men det at mange andre land gir betydelig støtte til produksjon av fornybar energi er ikke et argument for at vi skal gjøre det, tvert om. Vi bør satse på mer lønnsomme prosjekter og i klimasammenheng sørge for, direkte og indirekte, at kvoteregimer blir mer globale og at kvoteprisen presses oppover.

Et annet argument for at Norge skal støtte vindmølleproduksjon er at vi da bidrar til en teknologisk utvikling i verden som vil gjøre verden mindre avhengig av fossil basert kraftproduksjon. Men fordi så mange land allerede er i gang med til dels massiv satsing på vindmøllekraft, til lands og til havs, så bør vi heller rette forskning og utvikling av klimateknologi mot andre områder. Det er mye som kan tale for at myndigheter bør støtte slik langsiktig og usikker teknologiutvikling. Gjør en det, bør myndighetene forsikre seg om at teknologien vil bli tatt i bruk av mange, gitt at en lykkes med utviklingsprosjektet.

Flere nyheter på E24

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå