Sarkozys julepresang til Stoltenberg

EUs toppmøte handlet ikke bare om energi- og klimapakke, økonomisk redningspakke og EUs forhold til Russland. I et anneks til kommunikeet fra toppmøtet, sendte president Sarkozy en aldri så liten julehilsen til den norske regjeringen.
kommentar Paal Frisvold

Født: 5. mai 1962 i Oslo.

Frisvold er basert i EU-hovedstaden Brussel, og jobber for miljøstiftelsen Bellona. Han er også leder for Europabevegelsen. Han har tidligere drevet rådgivningsbyrået Brusselkontoret, hvor han nå er styreleder. Har også bakgrunn fra Norges Rederiforbund, OECD- og Efta-sekretariaet og den norske ambassaden i Beijing.

Avhengig av: Å kommunisere.

Drømmebil: En med brenselcellemotor.

Angrer på: Alt jeg ikke turte.

Favorittartist: Fred Astaire.

Beste bok: «Lillelord» av Johan Borgen.

EUs toppmøte ber Norge om omgående å implementere EUs regelverk for utslipp av NOx. Denne gassen fører til alvorlige luftveisykdommer, sur nedbør, farlig drikkevann og bidrar også til klimaendringer. Det kan derfor virke overraskende på mange at norske regjeringer helt siden 2001 etter beste evne har forsøkt å holde EUs krav til reduksjon av NOx-utslipp utenfor EØS-avtalen. Den norske argumentasjonen går ut på at direktivet gjenspeiler kravene i en FN-avtale som Norge er en del av. Et identisk regelverk gjennom EU har derfor ingen mening, hevder regjeringen.

Hm, tenker vi. Hva er da vitsen med EU – dersom EU bare kopierer FN? For oss som sitter på toppen av kloden og kan speide utover ser vi at den jo er så mye større enn Europa. Det vi trenger er jo nettopp verdensomspennende avtaler – akkurat som på FNs Göteborg-protokoll om reduksjon av den giftige NOx-gassen.

FN er helt klart en uunnværlig organisasjon. Og det som Erik Solheim sier om EU, kan man også si om FN: Fantes den ikke burde den oppfinnes snarest. Utfordringen med FN er, paradoksalt nok, at der opplever vi den kanskje minst demokratiske organisasjonen i hele verden.

Først og fremst er det svært vanskelig å komme frem til enighet pga krav til enstemmighet mellom over 200 land. Under klimaforhandlingene i Poznan nylig kunne verden være vitne til at ett eneste land, Brasil, blokkerte muligheten til å investere i CO2-rensing i utviklingsland.

For det andre har FN nærmest ingen sanksjonsmuligheter utenom storpolitiske saker som behandles av en håndfull stormakter i sikkerhetsrådet. Det er for eksempel ingen som kan sørge for at Japan og Canada oppfyller kravene til reduksjon av klimagasser, slik de selv har lovet gjennom Kyoto-avtalen.

Og akkurat dette er faktisk også Norges situasjon for reduksjon av NOx. I dag ligger vi langt etter kravene nedfelt i FN-avtalen som vi har ratifisert og bundet oss til. Vi befinner oss til og med helt nederst på listen av land i Europa. Hvorfor? Vel, én grunn er kanskje at regjeringen ikke har noen å stå til ansvar for. For i EØS-tilværelsens uutholdelige letthet har regjeringen klart å trenere arbeidet så lenge at EU nå har mistet tålmodigheten.

EU fungerer nemlig helt annerledes enn FN. Avgjørelser blir fattet med to tredjedels flertall av medlemslandene, og enkelt flertall i Europaparlamentet. Dersom et land ikke oppfyller kravene til reduksjon av utslippene, enten det gjelder CO2 eller NOx, må landet møte i retten. Suverene land blir nødt til å svare for hvorfor de ikke har levd opp til det de har lovet. EU har nemlig mulighet til å straffe land, akkurat som norske myndigheter straffer bedrifter som ikke følger norsk regelverk.

Ikke rart, derfor, at regjeringen prøver å holde seg unna regelverk som vil koste mye å gjennomføre, hvor viktig det enn vil være for miljøet. Skal Norge i det hele tatt tenke tanken om å være et foregangsland, det være seg for miljøet eller internasjonalt samarbeid generelt, så er det nesten flaut at Sarkozy og hans kollegaer må bruke tid på å påtale vår manglende evne (eller vilje?) til å etterleve en så viktig miljølovgivning.

Til forsiden

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå