Staten tjener på røykerne

Dersom røykerne sparer oss andre for penger er det urettferdig å straffe dem med tobakksavgift.

kommentar Jan Arild Snoen

Født: 4. januar 1964 på Lena (eller strengt tatt Gjøvik, hvor sykehuset er)

Forfatter, samfunnsdebattant og deltidsjournalist med egen mediekritikkspalte i det liberalkonservative tidsskriftet Minerva.

Avhengig av: Bredbåndsoppkobling

Drømmebil: Har ikke førerkort, men liker å sitte på i romslige amerikanere, som en Buick Le Sabre.

Angrer på: Det får dere ikke vite!

Favorittartist: U2

Beste bok: GULag-arkipelet av Aleksander Solsjenitsyn formet en 16-åring for livet.

En undersøkelse publisert av helsemyndighetene i Nederland tidligere i år konkluderer med at overvektige og røykere sparer staten for helseutgifter – omkring en halv million kroner hver i løpet av livet.

Den ferske nederlandske studien finner at effekten av at røykere (og overvektige) dør tidligere enn dem med en sunn livsstil mer enn oppveier at de er sykere under sitt (kortere) livsløp. De rekker rett og slett ikke å få så mange av de helseplagene som er knyttet til høy alder. I hovedscenariet er netto innsparte helseutgifter beregnet til 61.000 euro i løpet av livet for en røyker, og halvparten for en overvektig.

Det er ingen tvil om at røyking er helseskadelig, og at en del av helseutgiftene kan tilbakeføres til røykingen. Men for offentlige finanser finnes det også betydelig motposter. Det er velkjent at siden røykere i gjennomsnitt dør betydelig tidligere enn andre, så sparer de staten for pensjonsutgifter. Tidligere beregninger har stort sett konkludert med at dette omtrent oppveier økte utgifter til andre trygder og økte helseutgifter, men at det sannsynligvis er igjen en liten nettokostnad. Denne er imidlertid betydelig lavere enn den nåværende norske tobakksavgiften.

Men det finnes også beregninger som viser netto innsparinger for det offentlige. Harvard-professoren Kip Viscusi er en av dem som har jobbet mest med røykingens sosiale kostnader og er en av verdens ledende forskere på risikoanalyse. Hans analyse av amerikanske data (s. 75) viser at innsparing på pensjon og eldreomsorg mer enn oppveier høyere helseutgifter, tapte skatteinntekter og andre av statens kostnader. Da har han også tatt med effekten av at ikke-røykere subsidierer røykere gjennom det private forsikringssystemet.

Felles for alle de beregninger jeg kjenner til som forsøker å oppsummere samlede kostnader og innsparinger, er imidlertid at netto helseutgifter som påføres staten er større for røykere enn for ikke-røykere gjennom livet. Dersom disse skulle vise seg å være mindre for røykere, og særlig i den størrelsesorden som den nederlandske forskningen indikerer, vil det ha stor betydning for de samlede kostnadene.

Før den nederlandske studien kunne man altså argumentere for at røykerne bør betale en avgift som kompenserer staten for netto utgifter (selv om denne bør være lavere enn den er i Norge i dag). Dersom de nederlandske funnene er riktige og relevante for Norge, bortfaller sannsynligvis dette sentrale argumentet for tobakksavgiftene.

Men dette vil ikke norske myndigheter vite. Statens tobakksskaderåd stoppet i 1998 et stort forskningsarbeid i regi av Statens helseundersøkelser som søkte å kartlegge netto-kostnadene ved røyking. Disse forskerne ville se på hele bildet, mens Tobakksskaderådet ønsket å se snevert på helseutgiftene, og uten å ta med innsparingene for det offentlige ved tidligere død.

Den NOUen som i fjor vurderte særavgiftene er slik sett et fremskritt. Nå innrømmes det i hvert fall at netto offentlige utgifter er lave, selv om man velger å la sine formynderske tilbøyeligheter overstyre denne innsikten.

Dersom kompensasjonsargumentet faller, og ettersom røyking på arbeidsplasser og offentlig sted er forbudt, slik at tredjepart ikke skades vesentlig gjennom passiv røyking, står vi igjen nettopp med formynderargumentet. Røykerne er ikke stand til å handle i samsvar med sitt eget beste, de setter kortsiktig nytelse foran fremtidige skader, de er slavebundet av avhengighet. Derfor må de tvinges til å endre adferd gjennom avgifter, forbud, propaganda og annen påvirkning.

Det er ærlig nok. Blant våre politikere finnes det rikelig med folk som mener de er bedre i stand til å styre våre liv enn det vi selv er. Men dersom de nederlandske forskerne har rett, kan disse slutte å late som om det er økonomiske grunner til å plage røykerne ytterligere.

En nærmere drøfting av forskningen på røykingens økonomiske skadevirkninger ligger på Minervas hjemmesider – www.minerva.as.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå