Stones beseirer piratene

Mye kan sies om Rolling Stones anno 2007. Men de forsvarer lett posisjonen som verdens beste live-band, med en storslagen, førtiårig back-katalog å øse av, og tross høy alder en fortsatt fandenivoldsk innstilling som feier både samtidige og langt yngre konkurrenter av banen.
kommentar Øystein Dørum

Født: 1962 i Bærum.

Øystein Dørum har vært sjeføkonom i DnB Nor Markets siden 1998. Han har tidligere vært underdirektør i Finansdepartementet og seniorøkonom i Sparebanken Nor. Dørum er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo og London School of Economics.

Avhengig av: Musikk.

Drømmebil: VW Caravelle minibuss

Angrer på: At jeg aldri kom meg til Afrika

Favorittartist: Rolling Stones (men listen over gode artister blir lengre og lengre for hvert år).

Beste bok: “Vredens druer” av John Steinbeck.

Midt i stormens øye står en herjet 63-åring med gitaren godt ned på hoften. Han synger som en mollstemt kråke, og det finnes vel tusenvis av gitarister i verden med bedre ferdigheter. Videomonitorene viser tydelig hvorfor Johnny Depp jobbet så hardt for å få ham til å spille sjørøver-pappa i Pirates of the Caribbean III: Keith Richards ER en pirat. Han ser ut som én, og han reiser rundt på verdens konsertscener som én. Der piratene stjal gull, stjeler han sjeler.

Keith Richards, levende og uretusjert, er noe av det nesten 40.000 mennesker betaler 800 kroner for å oppleve. Øyeblikkets magi. Rockeriff fra en fuktig fransk kjeller. Frykten for at det kanskje er siste gang (hvor mye rusmidler tåler en gjennomsnittskropp?).

Stones' siste plate – "A Bigger Bang" – har bare solgt 15.000 i Norge. Av de til sammen 60.000 som så Stones i Bergen i fjor eller i Oslo onsdag, har altså bare hver fjerde brydd seg med å kjøpe bandets 16 ferskeste sanger. I forbindelse med konserten har Platekompaniet tilbudt A Bigger Bang til prisen av en halvliter. Faktisk har man for prisen av et par konsertbilletter kunnet tilegne seg praktisk talt hele back-katalogen til Stones. Men få kjøper.

Her er Stones bare en del av det store bildet. Siden 1999 har salget av innspilt musikk falt med 24 prosent globalt, tilsvarende en omsetningssvikt på nesten 200 milliarder kroner. Ikke rart at plateselskapene sliter. Ikke rart at de forbanner den dagen musikk ble digitalisert.

For musikkpiratene får skylden for omsetningssvikten. Ingen oppegående ungdommer med stramme budsjetter gidder å kjøpe CDer når musikken kan skaffes gratis fra kompisen, med et tastetrykk eller to.

Det er selvfølgelig fullt forståelig at plateselskapene misliker gratis nedlasting av musikk. De er i sin fulle rett når de forsøker å bekjempe piratene gjennom holdningskampanjer, kopisperrer og rettslig forfølgelse. Men dette er en kamp de har tapt, eller, rettere, en kamp de ikke kan vinne.

Denis Olivennes, styreformann i den franske musikk- og mediekjeden FNAC, har gått til det skritt og gi ut en bok om illegal nedlasting - La gratuité, c'est le vol (gratis er tyveri). Han har rett, men han tar selvfølgelig også grunnleggende feil.

I femti år har bransjen solgt oss spolebånd, kassetter og nå blanke CDer, slik at vi har kunnet lage egne samlinger, til hytta, bilen, eller som misforstått innsalg hos en dame. Den musikk vi har kjøpt har vært vår. Ny teknologi endrer ikke den allmenne rettsoppfatning som følger av et halvt hundre års praksis. Derfor reagerer jeg på kopisperrer som hindrer nedlasting til iPod'en og manglende konvertibilitet mellom iTunes og andre mp3-spillere. Derfor føler meg ikke som en kriminell om jeg brenner en "hør på dette"-CD til en kamerat.

Men. Vi kan aldri forvente at bransjen skal fire på prinsippet om at enhver musikkfil er et åndsverk (Postgirobygget unntatt). Videresalg er tyveri. Men det er helt sentralt at bransjen klarer å skille mellom det som skjer i vinnings hensikt, og det som stiller i klassen fildeling mellom venner.

For det andre må bransjen profesjonalisere salget av digital musikk, slik at det blir lettere å kjøpe digital musikk. Felles standarder, lavere priser og flere utsalgssteder. Når billettene nå selges på 7-11, kunne også musikkfilene vært til salgs der. Alle vi som var på Valle Hovin kunne dessuten fått tilbud om å kjøpe konsertopptaket digitalt i etterkant.

Det tredje er å erkjenne at med musikken – basisproduktet – tilgjengelig digitalt, så må fysisk salg gi merverdi. For noen av oss er det – for uten musikken - knyttet til gleden over å kunne breie seg med metervis med CDer i musikkrommet. Men for dem uten et like velutviklet ekorninstinkt må CDen gi noe som bringer artisten nærmere. Da må også artisten ha en identitet! Én årsak til at Stones, Pink Floyd, U2 og andre veteranband etter mer enn 25 år på veien fortsatt fyller auditorier verden over, er at de – bevisst eller ubevisst – fikk rom til å vokse, til å skape en identitet.

Når bransjen dyrker øyeblikksartistene og idol-middelmådigheter, er det ikke så rart at man må resirkulere back-katalogene for demme opp for omsetningssvikten. Og når formelen går på tomgang og forskjellen mellom de ulike artistene viskes ut – som tilfellet er med rap og techno - skjønner jeg at det er like greit å laste ned som å kjøpe. Bare et fåtall artister som har dukket opp etter 1985 vil ha identitet og musikk nok til å fylle stadioner om 20 år. Kanskje Flaming Lips?

For det fjerde: Erkjennelsen av at sirkelen er i ferd med å sluttes. Det var moderne opptaksutstyr og muligheter for mangfoldiggjøring og distribusjon av musikk som skapte artistene. Stones hadde fortsatt spilt på Crawdaddy i Richmond om ikke radio, TV og platesalg hadde gjort dem kjente. Til å begynne med var konsertturneer nødvendig for å promotere musikken og selge plater, der mesteparten av inntektene lå. Nå er platene nødvendige for å promotere konsertene, der inntektene ligger i dag.

Samtidig som platesalget har falt 24 prosent, har konsertmarkedet vokst 25 prosent. Fortsatt bruker folk penger på musikk, men i mindre grad enn før havner disse hos plateselskapene. Penger spart på nedlasting, gir penger til overs til konserter. Det er ikke nødvendigvis riktig, slik plateselskapene hevder, at "Piracy kills music". Prince valgte å gi bort 3 millioner eksemplarer av sin siste plate med Daily Mails søndagsutgave fordi han trodde dette gjorde mer for hans inntjening (økt billettsalg) enn å gå veien om platebutikkene. Når artisten selv dumper sin musikk, hvordan kan da videre nedlasting til hjemmebruk bli en kriminell handling?

Med utallige historier om unge, halvstuderte musikere som har blitt skrudd av mer rutinerte forhandlere fra plateselskapene er det mange som kanskje vil mene at det bare er rett og rimelig at artisten – selve kilden – får en større del av kaken. Og plateselskapene ser skriften på veggen. Nå er de på vei inn i management, gjennom oppkjøp og nye typer avtaler. Såkalte 360-graders kontrakter blir vanligere. Her gjør selskapet en avtale med artisten om platesalg, konserter og salg av effekter. Robbie Williams og Korn er blant dem som har gjort dette. Da kan billige digitale filer bli et virkemiddel for å selge flere billetter.

Konsertmarkedet har åpenbart oppsidepotensiale. Når artistene eldes, skjer det samme med fansen. Vi har bedre råd, og er villig til å betale for det unike. Stones-konsertene i London denne måneden har plassbilletter. De beste koster nesten 7000 kroner! Hva er betalingsvilligheten for første rad på Valle Hovin? Eller en intimkonsert med Stones på Sentrum?

Er det noe rart pirat-Richards gliser der han står? Salen er full av småpirater som har betalt skjorta for å høre ham – live.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå