Tviler på sparegrupper

Kvinnelige sparegrupper fremmer ikke investeringer.
kommentar Jo Thori Lind

Født: 21. februar 1974 på Lørenskog

Jo Thori Lind er førsteamanuensis ved ESOP (Equality, Social Organization, and Performance) på Universitetet i Oslo. Han jobber med spørsmål knyttet til politisk økonomi, utviklingsøkonomi, og konflikt og økonomi.

Avhengig av: God musikk og et bra sted å gå tur.

Drømmebil: Veldig fornøyd med sykkelen min.

Angrer på: Prøver å angre på minst mulig.

Favorittartist: Keith Jarrett

Beste bok: Det meste av Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen. Og Saramago og Pamuk når jeg er i det dypere hjørnet.

I forbindelse med årets TV-aksjon har vi de siste dagene blitt overøst med reklame for sparegrupper for kvinner i fattige land. Dette gjør at sterke kvinner i håpløse situasjoner kan få en framtid, blir vi fortalt. Men ellers får vi vite lite om hva dette er og hvorfor dette skulle være et godt virkemiddel.

Sparegrupper er svært utbredt i mange fattige land, særlig i Asia og Afrika. Det er også en del slike grupper i innvandrermiljøer i rike land. Lenge før CARE og andre vestlige hjelpeorganisasjoner begynte å jobbe med slike grupper har fattige mennesker dannet sparegrupper uten hjelp utenfra.

Tanken bak disse sparegruppene er enkel. I store deler av verden er det bare de aller rikeste som kan få lån i en bank. De fleste som vil gjøre en investering, for eksempel å kjøpe en symaskin, må derfor først spare opp tilstrekkelig kapital. En sparegruppe forener flere slike sparere i en gruppe. Ved å slå sammen små ukentlige sparebeløp fra hver deltaker kan de fleste medlemmene få gjort investeringen sin tidligere enn om de måtte spare alene.

I teorien skulle dette være en utmerket løsning som krever minimalt med organisering og gir raskere og mer effektive investeringer. Men i praksis er det litt vanskeligere. Sparegruppeideen krever at de personene som allerede har fått gjennomført sin investering må fortsette å delta i sparegruppen. Dette er for å sørge for at de som står senere i køen også får finansiert sin investering.

Men her er det selvsagt fristende å melde seg ut - eller bare forsvinne - så snart en har fått sitt. For å motvirke dette har de fleste av disse gruppene sanksjonsmekanismer som sosialt stigma og trussel om ikke å få delta neste gang det blir aktuelt å danne en slik gruppe. Men det er mye som tyder på at dette ikke er tilstrekkelig til å holde gruppen samlet.

Økonomene Siwan Anderson og Jean-Marie Baland har argumentert for at mye av årsaken til å bli med i en sparegruppe ikke er et ønske om å spare opp penger til en investering, men i større grad er et spørsmål om fordeling mellom mann og kone. De dokumenterer at sparegruppedeltakere i overveldende grad er gifte kvinner med egne inntekter. Årsaken til det, hevder de, er at kvinnene bruker sparegruppen for å holde sin egen inntekt unna ektemannen. Mens kvinnene gjerne vil bruke mer ressurser på barna har mennene en stygg tendens til å ville bruke dem på eget forbruk, gjerne tobakk og alkohol.

Så i motsetning til hva årets TV-aksjon vil ha oss til å tro, er det ikke opplagt at sparegrupper for fattige først og fremst er et virkemiddel for å øke sparing. Men hvis de kan hjelpe til med å forskyve ressurser fra kjøp av sprit til noe barna trenger er vel ikke det noen dårlig effekt heller.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå