Ugreit i Euroland

Finnene kan ikke både «have their cake and eat it too», ved å beholde euroen og ikke ville hjelpe Hellas.

<p>HVEM SKAL UT?: I Finland er to av tre finner lite innstilt på å være med å redde Hellas. Men skal euroen overleve, må nok euroland til en viss grad hjelpe hverandre, skriver spaltist Arne Jon Isachsen.<br/></p>

HVEM SKAL UT?: I Finland er to av tre finner lite innstilt på å være med å redde Hellas. Men skal euroen overleve, må nok euroland til en viss grad hjelpe hverandre, skriver spaltist Arne Jon Isachsen.

 
kommentar Arne Jon Isachsen

Professor ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Isachsen er siviløkonom fra NHH (1969), og fullførte en PhD ved det prestisjetunge Stanford University i USA i 1975. Han har vært tilknyttet BI siden 1983, og har hatt en rekke stillinger i blant annet Norges Bank, SSB, Elcon og Finansdepartementet.

Isachsen regnes som en av Norges fremste eksperter på makroøkonomiske spørsmål.

Avhengig av: Skiturer i Nordmarka

Drømmebil: Passat Blue Motion 2008

Angrer på: Sier med Edith Piaf: «Jeg ne regrette rien»

Favorittartist: Frankie Laine

Beste bok: Krig og fred av Leo Tolstoj

 

Spørsmålet om gresk uttreden av eurosamarbeidet (GREXIT) er det nå blitt lov å snakke om – selv på høyeste hold i EU. Med utsikter til at drakmer gjeninnføres til erstatning for euro vil knapt noen utenlandsk bank låne penger til greske foretak.

Når så Hellas’ egne banker er på knærne – den egenkapitalen som er tilbake gir ikke rom for noen sprek utlånsvirksomhet – blir særlig små og mellomstore greske bedrifter strupet for kreditt. Foretak som i lys av lønnsreduksjoner og andre innstramningstiltak står klar til å øke produksjonen, evner ikke det når den nødvendige arbeidskapitalen ikke lar seg fremskaffe.

Et bank- og finansvesen som ikke fungerer, er helt ødeleggende for et lands økonomi. Heller et e-verk som kutter strømmen noen timer nå og da enn et bankvesen som nekter levedyktige foretak den nødvendige kreditten. Går vi tilbake til de harde trettiårene var det nettopp bankvesenets manglende evne til å gjøre jobben sin – ta i mot innskudd og bringe dem videre som utlån – som gjorde at trettiåra ble spesielt vanskelige i USA.

Halvparten av bankene gikk konkurs og en fjerdedel av innskuddene gikk tapt. Banker som før hadde vært overdrevne ivrige på å ta risiko, ble overdrevne ivrige på ikke å ta risiko. Den gang som nå gikk det i første rekke utover små- og mellomstore foretak.

Nylig overrasket den finske utenriksministeren Erkki Tuomioja sine kollegaer og folk flest med å si at Finland burde være forberedt på et eventuelt sammenbrudd av eurosamarbeidet. Egentlig ikke så underlig. En ansvarlig regjering bør ikke la seg fange av forestillingen om at et sammenbrudd i eurosamarbeidet vil være så ødeleggende at det umulig kan tenkes å skje. Slik mange politikere har hevdet. Selv hørte jeg den tidligere svenske statsministeren Göran Persson i vår uttrykke seg i den retningen.

Spaltisten Philip Stephens i Financial Times har et annet syn. «There are moments in history when the impossible suddenly become the inevitable», sier han, og minner om Sovjetunionens oppløsning. Om man tror at noe umulig kan hende, planlegger man heller ikke for det. Den finske utenriksministeren utviser bedre skjønn enn den tidligere svenske statsministeren, synes jeg.

Philip Stephens anfører videre at det ikke var de baltiske statene som trådde ut av unionen og således startet oppløsningen av USSR. Det var Russland selv. Da Boris Jeltsin i desember 1991 meldte Russland ut av Sovjetunionen, fremstod unionens president Michael Gorbatsjov som den engelske kongen Johan uten land.

Professor Nouriel Roubini, som driver sitt eget analysefirma, er ikke kjent for å se lyst på livet. Han frykter finsk uttreden av eurosamarbeidet. Den sterke går frivillig ut (FIXIT) snarere enn at den svake mot sin vilje kastes ut (GREXIT). Men det blir for kjapt. For finnene er det overordentlig viktig å markere sin tilhørighet til Vesten og til Vest-Europa. Finland må for all del unngå å bli dradd inn i Russlands interessesfære. Ved finsk medlemskap i Den økonomiske og monetære union i 1999 var den sikkerhetspolitiske dimensjonen vesentlig. Det er den fortsatt.

Euroen er populær i Finland, som den er det i Hellas. På den annen side er to tredjeparter av finnene lite innstilt på å være med å skulle berge land som har levd over evne. Men du kan ikke «have your cake and eat it too», som amerikanerne sier. Skal euroen overleve, kommer man neppe utenom at euroland i noen grad står solidarisk for hverandres statsgjeld.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå