Sviktende dømmekraft eller bare ei vanlig jente?

I en krise er det ikke alltid like lett å holde hodet kaldt og tunga rett i munnen. Selv ikke for deltagere i offentligheten som har erfaring med media.

Enda vanskeligere er det for personer som ikke har noe forutsetninger for å forstå medietrykket, dynamikken, flokk-mentaliteten og effekten av rampelyset. Derfor er det også nedfelt et slikt hensyn i Vær Varsom-plakaten. Eller er det det?

I punkt 3.9 står det at pressen skal vise "særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft."

Men hvem er denne setningen ment å beskytte? Fulle folk som driter seg ut i ord og handling? Syke mennesker? Mennesker som er psykisk utviklingshemmede? Folk i sorg skal også hensynstas: "Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre."

Men hva med 21 åring som (innrømmer at hun) verken ser rekkevidden av sine egne handlinger, eller aller minst rekkevidden av å selge historien til et ukeblad. Bør hun beskyttes mot seg selv? Nei, regner jeg med et unisont presse-norge svarer. Det svarer jeg også. Men er det så enkelt?

Hun er jo voksen. Hun er ved sine fulle fem. Hun forstår hva medier er. Akkurat. Hun kan jo ikke da beskyttes av punkt 3.9 i Vær varsom-plakaten, for det er det samme som å si at hun har "sviktende dømmekraft". Det sier man ikke uten videre om voksne folk. Til tross for at det er nettopp sviktende dømmekraft både Tora Uppstrøm Berg og ordføreren i Meråker viser. Hun ved å selge storyen om kongelig utroskap til et ukeblad, han ved å påstå at "Det er tøft gjort" og at dette "gir god PR til Meråker".

Poenget mitt er at det er lite i pressens egne etiske retningslinjer som ivaretar de totalt uerfarne og de som i realiteten ikke er i stand til å se effekten av det de uttaler.

Vær varsom-plakaten er myntet på helt andre. Derfor er det i teorien ikke forskjell på om Tora fra Meråker står fram med sitt forhold til den svenske prinsen eller om Tone Damli Aaberge hadde gjort det samme (bortsett fra at skandalen hadde blitt enda større). Selv om Tora kanskje aldri har snakket med en journalist i sitt liv og Tone har håndtert en siklende kjendispresse i årevis, er det ingenting som forhindrer pressen i å jakte på samme måte og bruke like skarpe våpen.

Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) har oppdratt europeiske presse ved å trekke klare skiller mellom private og offentlige personer. Det gjør ikke Vær varsom-plakaten. Men det må kanskje forandres nå som det i forarbeidet til ny straffelov brukes EMD-avgjørelser på dette feltet som utgangspunkt.

Med erfaring og kunnskap står man sterkere rustet i møte med den blendende offentligheten. Det er blant annet derfor kunder søker denne kompetanse hos kommunikasjonsrådgivere.

Men det fleste privatpersoner tror ikke de har råd eller mulighet til å søke råd hos profesjonelle. De er dermed overlatt til seg selv, familien og pressen. Jeg tror de fleste journalister jeg kjenner er mer varsomme med uerfarne enn de erfarne, men det er ingenting som hindrer de mest pågående å jakte Tora som de skulle jaktet Tone.

En tidligere redaktør i Meråker sammenligner jakten på Tora med tyskernes jakt på nordmenn som flyktet til Sverige under krigen. Det er selvsagt en hinsides sammenligning, men er et uttrykk for det sinne som kan oppstå, selv når pressen stort sett gjør det de mener de bør og skal gjøre.

Ankepunktet mot Tora vil alltid være at hun selv valgte å tre fram i offentligheten. Men var hun klar over hva hun gjorde? Burde hun ha skjønt det? Det er uansett en dyrekjøpt erfaring. En erfaring som gjør at hun trolig tar andre valg i fremtiden. Hvis hun i det hele tatt vil ha noe med pressen å gjøre mer.

Sjekk E24s nye sider for media, markedsføring og PR

På forsiden nå