God gli for norske ski

Glassfiberskiene presset norske skifabrikker ut av løypen for 35 år siden. Mens amerikanske eierne ville droppe Madshus, ble Thomas Alsgaard redningen. I dag renner de tre gjenlevende norske produsentene på silkeføre med hver sin strategi.

			I 1994 var  konkurrenten på  langrennsski. Nå har  Madshus nesten tatt  igjen østerrikerne. Madshus-sjef Lars  Hanstad og hans folk  lager 300 000 par ski i  året.
I 1994 var konkurrenten på langrennsski. Nå har Madshus nesten tatt igjen østerrikerne. Madshus-sjef Lars Hanstad og hans folk lager 300 000 par ski i året.

- Jeg så på dette med glassfiberski rundt 1972, men jeg likte ikke lukten, sier Ulf Rønning.

- Det var vel like greit. Den gangen var vi 25 skifabrikker i Norge. Alle de andre satset på glassfiber. Nå er bare to av dem igjen, sier Rønning.

Rønning kunne ikke noe om plastikk, og han hadde ikke lyst til å lære noe om det heller. Den holdningen ble stemplet som selvmorderisk i resten av bransjen. Men han lever videre, som innehaver av landets tredje største skifabrikk.

På tremila under Falun-VM i 1974 gikk alle medaljene til løpere på glassfiberski. Hverken medaljevinnerne eller skiene deres kom fra Norge. De norske skifabrikantene bråvåknet. Noen av dem falt til ro igjen et par dager senere, da Magne Myrmo vant 15-kilometeren på treski.

24 skifabrikker eksperimenterte med nye materialer, inngikk allianser med mellomeuropeiske konkurrenter og funderte ivrig på hvordan man skulle ta igjen utlendingenes forsprang.

Mange innså at det bare var å pakke sammen. Andre ble tvunget ut av markedet.

Redningsmannen

Etter Myrmos gull fortsatte norske skiløpere å ta medaljer. Men det var nesten uten unntak på utenlandske ski. Comeback'et kom i februar 1994, da Thomas Alsgaard fosset inn til gull på Lillehammer-OLs tremil.

- Det var begynnelsen. Under VM i Sapporo fikk vi ni gull, sier Lars Hanstad. Han er administrerende direktør i Madshus, og lager 300 000 par ski i året.

I 1994 var Fischer 10 ganger større enn Madshus på langrennsski. Nå er østerrikerne halvannen ganger så store. Innhentingen kan måle seg med en hvilken som helst olympisk jaktstart. Hanstad legger vekt på at det er langsiktig utvikling som ligger under. Madshus samarbeider med forskningsmiljøer og løperne.

Gullgutten, i alle betydninger av ordet, er Ole Einar Bjørndalen.

- Ole Einar er veldig aktivt med. Han kan uttrykke seg på en slik måte at det blir produkter av det, sier Hanstad.

Fotoforbud

Direktøren gir skiskytteren mye av æren for at Madshus det siste året også har hatt suksess med både støvler og staver. Bjørndalen gir treffsikre råd om hvordan utstyret bør være. Og som reklameplakat er det ikke mange som kan konkurrere.

Madshus har vært først ute med mange nyvinninger i skikonstruksjon, Hanstad snakker mer enn gjerne om svarte såler, skumkjerner, feste av bindinger og mye annet det forskes på. I produksjonslokalene er det mye fotografen ikke får ta bilder av.

Produksjonen av barneski og fjellski er satt ut til billigere land. De amerikanske eierne, K2, har fabrikk for alpinski i Kina.

- Når det gjelder racingski, må produksjonen ligge her. Veien må være kort mellom utøverne, utviklerne og produksjonen, sier Hanstad.

Made in China

Barneskiproduksjon i Kina er omtrent det eneste Madshus har til felles med Norges nest største, eller nest minste, skifabrikk. Åsnes har også satt ut produksjonen av de enkleste modellene til Kina.

- Slike volumvarer kan man ikke tjene på å lage her i landet, sier administrerende direktør Terje Otto Eilertsen ved Åsnes.

Han solgte 20 000 par ski i fjor, og satser på nær 30 000 i år.

- Innsalget til butikkene er i full gang, og det ser bra ut, sier han.

I fjor fikk Åsnes nye eiere. Skigutane fra Voss overtok bedriften. De selger skiklær med varemerker som Kari Traa og Bula.

- De har et godt distribusjonsnett og det merker vi. Åsnes har alltid stått sterkt i fjellbygdene og på Vestlandet. Nå kommer vi inn i byene også, sier Eilertsen.

Først og fremst er det solide ski med stålkanter som gir et beskjedent overskudd i kassen.

- Vi fikk vel et resultat før skatt på rundt millionen i fjor, sier direktøren.

Lite lønnsomt

Det er han fornøyd med, etter et tap på over en million kroner i 2005.

Å eie skifabrikker er ikke for turbokapitalister. Madshus kan heller ikke skryte av noen stor profitt.

- Historisk har vi hatt en fortjenestemargin på noen prosent. Men vi er på vei opp etter store investeringer og omlegginger, sier Hanstad.

Familien Madshus forsto tidlig at fabrikken måtte ha nye og sterkere eiere i ryggen. I 1978 så Reidar Madshus over Mjøsa etter mer kapital, og Moelven Brug kom inn på eiersiden. Dermed var det slutt på 72 år som familieselskap. Den nye kapitalen gikk blant annet til å kjøpe konkurrenten Landsem. Så kom noen svært vanskelige år, med lite interesse for turski.

I 1988 ville ikke Moelven mer. Redningen ble amerikanske K2, store innen alpinski, støvler, klær og andre fritidsartikler. De nye eierne investerte mye på Biri, ikke minst for å lage alpinski i Norge. Langrennsski ble et slags venstrehåndsarbeid. K2 så ikke poenget med å lage ski for en så liten sport, og vurderte å legge ned produksjonen, ifølge skihistorikeren Thor Gotaas.

Redningen igjen

Så vant Thomas Alsgaard gull på Lillehammer. Året etter var situasjonen helt omvendt. Det japanske alpinmarkedet rant vekk som snø om våren. K2 fikk enorm overkapasitet. Madshus måtte slutte helt med nedoverski i 1997. Samtidig slet fabrikken med å lage gode ski for klassisk langrenn, mens skøyteskiene skled bra både i sporet og butikkene. Produksjonen gikk med underskudd.

Redningsmannen het Thomas Alsgaard en gang til. Hans klassiskgull på tremila i Val di Fiemme i 2003 viste at Madshus hadde klart det igjen. Dermed ble det mulig å skrive kontrakt med flere toppløpere.

Det satses hardt på utviklingen av staver og støvler, for å få mer effekt ut av det veletablerte Madshus-merket. Hanstad sier at det går over all forventning.

- Vi la opp til en forsiktig start, men responsen fra løperne har vært utrolig bra, sier han.

I årets skiskytter-VM ble Madshus-skoene mestvinnende. I Sapporo-VM kom de på annenplass.

Nummer tre

Et lite stykke østover er Ulf Rønning like optimistisk. Sønnen er i ferd med å overta bedriften. Dessuten har han ansatt en svensk entusiast i produksjonen. Dermed er det 2,5 årsverk i Rønning Treski. Ulf Rønning sier at han ikke akkurat har blitt fet av overskuddene. Nå må produksjonen økes, og prisene får et pent påslag.

- Merkelig nok ser ikke det ut til å gå ut over salget. Vår type kunder er nok vant med at pris og kvalitet henger sammen, sier han.

Han leverer 200 par treski i året og håper å komme opp i 300.

- I mange år var det eldre mennesker som ville ha treski av nostalgiske grunner. Nå dukker det opp en ny type. Det er løssnøkjørere og telemarksentustiaster. De kjøper skiene på grunn av egenskapene. Da vi hadde brann for noen år siden måtte vi ha venteliste og kunne ikke love leveranser det året. Men ingen av kundene ville strykes av ventelisten, sier han fornøyd.

Rønning eksporterer 40 prosent og selger til 14 nasjoner. Markedsføringen begrenser seg til nettstedet treski.no.

- Det er moro, og det er vel derfor junior vil overta, sier han.

På forsiden nå