Kommentarer passer ikke på papir

Det er ønske om å føre en samtale, ikke behovet for publisering, som driver kommentatorene til nettet.

Sven Egil Omdal (Twitter: Svelle) har en glimrende kommentar i Stavanger Aftenblad der han kritiserer norske mediehus' kommende strategi om å reservere lengre artikler, kommentarer og feature-stoff for papiraviser. Hans karakteristikk av tankemåten er midt i blinken:

"Presset av fallende opplag og stupende annonseinntekter, vedtar de store mediehusene nye strategier, som i korthet går ut på at nettet skal fatte seg i korthet. Der skal leserne finne blålys og ulykker, breaking news og nyheter som alle andre også har. De eksklusive nyhetene, kommentarene, anmeldelsene, analysene og de store reportasjene skal reserveres for papirutgaven.

Det er som å høre en gjeng kusker slå fast at fordi bilen er så mye raskere enn hesten, kan den bare brukes som ambulanse."

Så sant, så sant: Internett er en klassisk disruptiv innovasjon for papiraviser, og løsningen ligger i enten å kannibalisere seg selv før andre gjør det eller å flytte seg til mer lønnsomme deler av verdikjeden. Schibsted har fulgt en slik strategi med stort hell: De kannibaliserte sine rubrikkannonser til fordel for finn.no og har latt vg.no konkurrere med papiravisen VG på like vilkår. Denne strategien ser de nå ut til å å ha oppgitt etter at Kjell Aamot og Birger Magnus forlot skuta.

Nå er det kortsiktig økonomi som gjelder - og da virker logikken rundt disruptive innovasjoner slik at det nettopp er de tradisjonelle produktene man vil forsøke å beskytte. Akk ja, man lærer tydeligvis ikke av andres feil, men må gjøre dem selv.

Resultatet er ikke vanskelig å forutsi. Det holder med å kikke over dammen til New York Times, som har forsøkt seg med begrensning av verdifullt kommentarstoff bak en betalingsvegg, noe som kjapt førte til at verdien av å bli publisert i New York Times falt dramatisk for de som skrev der (slike som Thomas Friedman og Paul Krugman). Det var ikke bare det at tapet av annonseinntekter ikke ble oppveid av økt salg, men bruksverdien av kommentarartiklene gikk ned for både lesere og skribenter.

Forklaringen er enkel: Sett at Aftenposten (eller en annen større avis) gjennomførte en delingsstrategi av denne typen. Hvis jeg har et abonnement på Aftenposten og finner en god kommentar jeg gjerne vil henvise til på min blogg eller sende til mine Twitter-followers, så kan jeg ikke gjøre det. Jeg kan nok lese artikkelen, men det kan ikke mine lesere. Jeg kan riktignok klippe artikkelen ut og legge den (eller store deler av den) i min blogg, men det er for det første ulovlig, for det andre kan ikke mine lesere få del i helheten uten et abonnement. Dermed får jeg heller henvise til ting som ligger åpent tilgjengelig.

Resultatet blir at papirkommentariatet snakker med hverandre og mister deltakelsen i den raske og gode samtalen som finner sted via Twitter, blogger og dedikerte diskusjonsfora. Jeg har en begrunnet mistanke om at gjennomsnittsalderen på Dagbladet, VG og Aftenpostens papiraviser øker med omtrent et år i året - deres publikum utgjør dermed en fremdeles viktig men stadig svinnende del av befolkningen.

Man kommenterer ikke for å bli publisert, men for å delta i en samtale, og samtalen bør foregå med folk som har noe å fare med. I løpet av de siste fire-fem årene har jeg skrevet en rekke artikler i papir- og nettpublikasjoner, derav 11 kronikker i Aftenposten og en rekke spalter i E24.no. Noen av disse er lagt ut med kommentar-mulighet, noen ikke. Samtlige artikler har jeg også lagt på min blogg eller på mitt nettsted (jeg strøk ut linjen om elektronisk enerett som Aftenposten har i sin standard avtaletekst før jeg undertegnet). Jeg legger artiklene der for å unngå at de forsvinner når lenkestrukturene i avisene endres, jeg da kan redigere dem slik jeg vil ha dem, ikke slik desken vil, og jeg har noe som er lett å skrive ut eller sende.

Og da har jeg merket noe pussig: Kommentarene jeg får på bloggen min er færre, men som regel mye bedre enn kommentarene jeg får på avisenes nettsteder. På mange nettsteder er det tydeligvis helt legitimt å legge ut anonyme kommentarer med teksten "Du har rett å slett ikke peiling. Makan til useriøs dreittpreik....." og lignende. På min egen blogg, derimot, oppfører folk seg som gjester i et dannet men hardt diskuterende selskap og kommer med substansiv kritikk. Eller de skriver lengre kommentarer på sine egne blogger og sender meg en Twit så jeg kan reagere... (Og gjett hvordan jeg ble oppmerksom på Sven Egils artikkel - jeg leser i hvert fall ikke Stavanger Aftenblad til daglig.)

Kommentariatet - de som kommenterer - er i stadig økende grad på Twitter og andre nettsteder. Et forsøk på å trekke debatten tilbake til papiravisene - der ting tar tid, innlegg skal plassbegrenses, flerstavelsesord bør unngås og henvisninger utenfor egen avis blir uglesett - blir som å forsøke å få tannpasta tilbake på tuben: Teoretisk mulig og fint på papiret, men håpløst i praksis.

En papirkommentarstrategi er dødfødt, og vil reverseres innen et år eller to. Den vil tvinge skribenter til å legge parallelle versjoner av sine artikler ut i det digitale rom, eller å være henvist til størknende og stadig mer sekteriske fora, som Klassekampen. For noen vil dette fortone seg forlokkende - det er som regel koselig på gamlehjem - men for de fleste vil ønsket om respons føre til opprettelsen av egen elektronisk tilstedeværelse og overgang til den digitale samtalen. Jo før jo heller.

Følg Espen Andersen på Twitter.