Mer veier betyr at industri må dø

Et yndet tema blant politikere og folk flest er at det må bygges mer veg i Norge og at dette skal skje ved bruk av oljepenger.

Ifølge nestformann Per Sandberg vil Frp sette av "300 milliarder oljepenger i infrastrukturfond og bruke 70 prosent av avkastningen på veg, mens bane, havn og kollektiv skal slåss om resten", ifølge Dagens Næringsliv tirsdag. Til byggingen av veger trenger en som kjent arbeidskraft, maskiner, pukk, asfalt osv. Hva har oljepenger med dette å gjøre?

Veibygging kan finansieres enten gjennom brukerbetaling (bompenger) eller over statsbudsjettet. Øker en veibyggingen i Norge må en få trukket arbeidere og maskiner bort fra virksomheter de nå driver med eller kan komme til å drive med, til å bygge mer veg. Det er flere måter å trekke arbeidere til veibygging.

Les også: - Veiutbygging kveler industrien

Dersom en finansierer veibygging ved hjelp av bompenger, blir bilistenes bruk av penger til andre formål redusert. Det vil da bli brukt mindre ressurser, derunder arbeidskraft, til å produsere forbruksvarer og -tjenester i Norge. Mer ressurser vil da til syvende sist bli tilgjengelig for veibygging.

Dersom veibygging i stedet finansieres gjennom økte skatter og avgifter, vil folks normale forbruk bli rammet, og på samme måte blir ressurser ledige for veibygging. Dersom veibygging blir finansiert ved å redusere offentlig forbruk eller andre offentlige investeringer, betyr det nettopp å gjøre arbeidskraft og andre ressurser tilgjengelige for andre formål, for eksempel mer vegbygging.

Hvis veibyggingen finansieres ved å trykke mer penger i Norges Bank vil inflasjonen øke. Da vil de svakeste ledd i økonomien vår vil gi etter og gjøre at mer ressurser kan bli brukt på vegbygging. De svakeste leddene i den norske økonomien er de bedrifter som ikke kan velte over økte kostnader i økte priser. Disse bedriftene er i hovedsak bedrifter som konkurrerer med utenlandske bedrifter.

Bruk av oljepenger til å finansiere veibygging kan selvsagt skje ved at veibyggingen skjer utelukkende ved bruk av andre lands ressurser. Det vil si at alt fra arbeidskraft til asfalt er importert. En økt veibygging uten bruk i det hele tatt av norske ressurser er i praksis umulig. Så hvordan kan da oljepenger finansiere veibygging? Det er bare en eneste mulighet for at det realøkonomiske ressursregnskapet skal gå opp: Norske bedrifter som konkurrerer med andre lands bedrifter i Norge eller i utlandet må gi fra seg arbeidskraft. Slagordet: Mer veibygging, bruk oljepenger! bør dermed erstattes av: Mer veibygging, mindre konkurranseutsatt produksjon i Norge!

Mindre konkurranseutsatt produksjon i Norge betyr enten at norsk eksport reduseres eller at vi importerer mer varer og tjenester som ellers kunne vært produsert i Norge. For å opprettholde dagens høye forbruksnivå er Norge helt avhengig av en omfattende import av varer og tjenester. For at økonomien skal være i en langsiktig balanse må denne omfattende importen enten finansieres gjennom eksportinntekter eller ved avkastning på oljefondets investeringer i utenlandske aksjer og obligasjoner. Jo mer vi spiser opp av oljefondet, desto mer må vi bruke av landets ressurser i fremtiden i eksportrettet virksomhet, eventuelt kan vi redusere vår levestandard og vår import.

Kontantstrømmen fra salg av olje og gass er som kjent en tapping av en formue som ligger utenfor kysten vår i form av olje- og gassreserver. Dersom denne formuestappingen investeres i utenlandske aksjer og obligasjoner, skjer det en formuesomplassering. Den norske totalformuen kan dermed holdes uendret, og dermed også våre fremtidige konsummuligheter. Investering i norsk infrastruktur er også investering i kapital, i norsk realkapital, og dermed kan mer vegbygging og mer bruk av oljepenger sees på som en formuesomplassering. Om vi skal bruke mer av landets ressurser til å bygge mer vei, blir dermed et spørsmål om en slik investering i norsk infrastruktur kaster nok av seg i forhold til hva vi kan oppnå i et langsiktig perspektiv ved å investere i utlandet. Dette er langt fra opplagt.

For det første vil det avhenge helt av hvor veibyggingen finner sted. Skjer den først og fremst der det bor flest folk og er flest bedrifter, er sjansen større for at mer veg kan gi en høy nok avkastning. For det andre vil økt vegbygging ikke gi landet større fremtidige konsummuligheter dersom mer og bedre veier ikke øker landets fremtidige produksjonsmuligheter. En kan jo ikke utelukke at mer vei i Norge betyr mer forbruk i form av mer privat bilforbruk.

La meg til slutt minne om at realøkonomiens ubønnhørlige bokholderi ikke er noe som økonomer, som jeg har funnet opp. Det er bare slik verden er.