Terror i Russland
Ti år etter kommunismens sammenbrudd står det skjøre russiske demokratiet overfor en av sine største utfordringer. Den siste bølgen av terrorbombing av boligblokker har satt president Boris Jeltsins styre under et kolossalt press. Og det er et regime som på forhånd befinner seg i en hengemyr av problemer. Særlig gjelder det beskyldninger om systematisk og dyptgripende politisk og økonomisk korrupsjon, som går helt inn i Kremls innerste sirkler.
I Moskva går selvsagt de politiske ryktebørsene på høygir. Enkelte spekulasjoner vil ha det til at bombeterroren ikke har sitt utspring i krigene i Kaukasus, men at terroren er et grusomt redskap i en intern maktkamp. Hensikten skal være å destabilisere samfunnet for å fremtvinge unntakstilstand slik at valgene på ny nasjonalforsamling og president kan avlyses. Det ville bane veien for en «sterk mann».Det spiller i den sammenheng mindre rolle om en slik person bærer navnet Boris Jeltsin. Det ville uansett være en katastrofe for Russland.
Men alle spekulasjonene til tross; ingen har hittil klart å legge frem bevis for at Jeltsin eller noen av hans svorne fiender i den bitre maktkampen som raser i Moskva, står bak en slik sammensvergelse. Jeltsin og statsminister Vladimir Putin holder hardnakket fast ved at væpnede grupper i Kaukasus som kjemper for løsrivelse fra Russland, står bak terrorbombingen. Og de varsler derfor enda hardere militære aksjoner for å komme disse gruppene til livs.
Ingen bestrider myndighetenes rett til å bekjempe rendyrket terror, også med harde midler. Men problemene i Kaukasus lar seg ikke løse ved å trappe opp krigføringen, langt mindre ved å innføre unntakstilstand. Det vil bare utløse enda mer terror. Siden 1996 har Kreml forsøkt å isolere Tsjetsjenia. Det har bare ført til at kriminaliteten i utbryterrepublikken blomstrer som aldri før og at økonomien ligger i ruiner.
De mange konfliktene har kjørt seg fast i en ond sirkel. Terrorangrep mot uskyldige sivilpersoner øker kravet fra redselslagne borgere om at regjeringen må gå enda hardere til verks for å komme terroruvesenet til livs. Men resultatet blir som regel det stikk motsatte; terroristene blir enda mer besluttsomme. Og det kan ødelegge enhver sjanse til å få til en forhandlingsløsning, som jo er eneste vei ut av uføret.
