Hjelpeorganisasjoner sitter på milliarder

Norske hjelpeorganisasjoner har de siste årene bygget seg opp en historisk stor pengebinge. Samtidig har antallet store humanitære katastrofer aldri vært større, ifølge FN.

For første gang måtte FN i vår erklære tre humanitære katastrofer av verste kategori på samme tid. Men verdenssamfunnet er langt unna å svare på den hjelpen det ble bedt om:

Ifølge en årlig statusrapport fra organisasjonen Development Initiatives manglet det i 2013 hele 3,3 milliarder dollar for å dekke nødhjelpbehovet i verden. Det er mer enn det har vært på 10 år.

Her hjemme har landets største og mest profilerte hjelpeorganisasjoner i samme periode lagt seg opp en formue på totalt 3,7 milliarder kroner, ifølge regnskapene for 2012.

Av de 3,7 milliardene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge hadde ved utgangen av 2012, var rundt en milliard kroner kontanter. Resten – 2,7 milliarder – var plassert i aksjefond og forskjellige rentepapirer.

Norges Røde Kors står alene for over to milliarder av dette beløpet.

Tidligere utviklingsminister Erik Solheim, som nå er sjef for OECDs utviklingskomite (DAC), sier til VG og E24 at han er overrasket over at organisasjonene har så store beløp på bok.

– Mitt viktigste råd er at organisasjonene ikke må glemme røttene sine. Mange organisasjoner springer ut av folkebevegelser som kirken, Røde Kors og arbeiderbevegelsen. De må huske sine røtter og ikke tro de er bedrifter.

- Overraskende

Redaktør av tidsskriftet «Development Today» Bjørn H. Amland har fulgt norsk og internasjonal bistandsarbeid på nært hold i 20 år.

Han mener en økonomisk buffer er fornuftig.

– Det gjør at det kan handles raskt ved kriser. Det gir også trygghet for driften. Det er likevel overraskende at de seks organisasjonene er gode for 3,7 milliarder kroner, sier Amland.

- Fare for at penger blir det dominerende

Tips våre journalister her

Indra de Soysa, professor i statsvitenskap ved NTNU, er også overrasket over den voksende kapitalen hos de norske bistandsorganisasjonene. Han synes det er et paradoks at norske hjelpeorganisasjoner hamstrer kapital når det er så mye behov for hjelp i verden.

- Det er en fare for at penger blir det dominerende. At de mister målet av synet, nemlig det å hjelpe andre.

Anne Welle-Strand, direktør for Senter for utviklingsstudier og mikrofinans (MICRO) ved Handelshøyskolen BI deler ikke overraskelsen.

– Det er ikke noe nytt at hjelpeorganisasjonene har store midler i «pipeline», og at de har langt større midler enn de har kompetanse til å bruke noenlunde fornuftig, sier Welle-Strand.

Staten er organisasjonenes desidert viktigste inntektskilde. I 2012 fikk de seks største hjelpeorganisasjonene 2,5 milliarder kroner i direkte økonomisk støtte. I tillegg mottar organisasjonene midler fra FN-systemet, EU og andre offentlige aktører.

Erik Solheim kommer med følgende oppfordring:

– Hjelpeorganisasjonene bør komme sammen og diskutere hvordan de vil svare på denne praksisen og legitime kritikken. De er helt avhengige av folks tillit, sier Solheim.