Et hjertesukk om regjeringens skattepolitikk

Det er trist, men av hensyn til selskapenes konkurranseevne, verdiskaping og samfunnsbidrag så er det uansvarlig om norske eiere blir værende igjen i Norge.

Regjeringens skattepolitikk, herunder økt eierskatt og forslag til grunnrenteskatt på norsk havbruksindustri, har skapt nødvendig debatt.

Selskaper kontrollert av norsk privat kapital må i tillegg til selskapsskatt betale eierskatt (multippel 18 for børsnotert virksomhet) på ca. 20 prosent, i sum 42 prosent. Norske private eiere har altså da null i direkte avkastning etter at utbytteskatt og formuesskatt er betalt.

Historien har vist at eierne lar selskapene anvende resterende del av resultatet til vekst og utvikling. Dersom selskapene betaler ut resterende del av resultatet vil skattesatsen øke og Staten tar det meste.

Kostnadsulempen for selskaper med norske eiere er formidabel.

Havbruksnæringen er en kapitalkrevende industri tuftet på lokalt eierskap og derfor særlig hardt rammet av eierskatten. Det er ikke bare nedslående, men et samfunnsproblem at sentrale regjeringsmedlemmer påstår at næringen ikke bidrar nok til samfunnet.

Næringens årlige direkte bidrag til samfunnet, i tillegg til nevnte skatter, utgjør ca. fire milliarder kroner gjennom produksjonsavgift og frivillig kjøp av konsesjonsvolum. Dette utgjorde ca. 20 prosent av næringens resultat før skatt i 2021. Det er med andre ord ikke mye risikokapital igjen til å ruste kystsamfunnene for fremtiden.

Regjeringen sitt dramatiske forslag om 40 prosent grunnrenteskatt utløste enorme verdifall for sjømatselskapene.

Industriens kapitaltilgang og tilliten til hele det norske finansmarkedet, er svekket. Regjeringens forslag er så lite gjennomtenkt at det er vanskelig, om ikke umulig, å fastslå hvilken skattekostnad virksomhetene får fra 01.01.23. Det sier sitt.

De umiddelbare konsekvensene av regjeringens plan om at ny, ukjent skatt skal gjelde fra 01.01.23, tre dager FØR høringsfristen gikk ut, er at selskapene nå er kastet ut i et operasjonelt kaos. Det er i denne sammenheng naturlig å minne om at selskapenes tusenvis av ansatte i perioder eksporterer mellom 35 og 40 tusen tonn med mat hver uke, eller mer enn 150 millioner måltider.

Regjeringens forslag bygger på erfaringer og tankegods fra olje og gassindustrien. Det synliggjør, for alle som kjenner verdikjeden i havbruksbransjen, at forslaget krever grundige tilbakemeldinger. Vi vet høringsnotatene har gitt kritisk viktig kunnskap og fakta til regjeringen og våre stortingspolitikere.

Jeg skjønner det kan være vanskelig å forstå beregning av skattesatser, men ingen kan la manglende regneferdigheter, eller misforståelser, resultere i et verdiødeleggende skattesystem.

Dette handler hverken om lobbyisme, unnasluntring eller andre «kjeltringfakter» sentrale politikere beskylder aktørene for, men om ansvarlig kunnskapsformidling.

Enda viktigere enn skattebidraget er de enorme, indirekte verdiene næringen skaper. Skattepolitikken setter disse verdiene i fare.

Mange av oss som bor langs kysten ser verdiene hver dag, men verdiene dokumenteres også i offentlige ringvirkningsrapporter. Havbruksindustriens samfunnsbidrag viser at verdiene forvaltes godt og gir grunnlag for levedyktige kystsamfunn, også etter olje- og gassalderen. Jeg minner om at det i disse dager snakkes om sluttdato for investeringer i olje- og gassnæringen. Hva da for kystsamfunnene?

Kystens folk vil ikke være avhengig av «støtte» eller avlatspenger fra departementene, men heller bygge bærekraftige samfunn.

Ledende politikere refererte før jul til havbruksindustriens kvartalstall i absolutte termer og raljerte med selskapene i ulike medier, blant annet i E24 .

Jeg spør de samme politikerne om de synes 31,2 milliarder kroner er mye penger? De skal slippe å svare. Det er Hydro sitt driftsresultat i 2022. Driftsmarginen er 15 prosent. Hydro, med hovedkontor i Oslo, er dominert av utenlandske eiere og staten. Ingen av dem belaster selskapet med eierskatt.

Lerøy Seafood Group, med mer enn fem tusen ansatte, er et selskap regjeringen vil ramme. De rapporterte et driftsresultat på 3,2 milliarder kroner og en driftsmargin på 12,0 prosent i 2022. Tross finansministerens kommentar om bransjens regneferdigheter, vil jeg hevde at bransjens risikobilde tilsier at marginene ikke er bedre enn de må være. Superprofitt er det ikke.

Jeg er redd regjeringen og professorene ikke forstår havbruksnæringens rammevilkår, herunder risikobildet, kapitalbinding, konkurransesituasjon, samfunnsbidrag og aktivitetsnivå. Det er avgjørende at den norske regjeringen tar inn over seg næringens omfang og samfunnsmessige betydning, herunder at det er tøvete å snakke om milliarder i absolutte termer.

Det er nedslående at regjeringens ledelse ikke ser verdien i at havbruksnæringen representerer store muligheter for bevaring av velferden i vårt samfunn, også etter oljen og før batterifabrikkene.

Endringer i nasjonens skattesystem må tuftes på kunnskap og fakta, ikke demagogiske uttalelser og tabloide overskrifter. Næringsliv og organisasjoner har gjort sitt i høringsrunden. Stortinget tar debatten og plasserer forhåpentligvis forslaget om grunnrenteskatt «i skuffen».

Til sist: Regjeringen uttaler at den vil ramme spesifikke selskaper. Kan statsministeren eller Vedum fortelle de som arbeider i virksomhetene hvorfor de skal rammes? Jeg har spurt tidligere, men ikke fått svar. Det er mange tusen, og deres familier, som fortjener et svar.