MÅ SAMARBEIDE: To dukker av president Barack Obama og Kinas Hu Jintao fra en parade i Køln i februar.

Roberto Pfeil

Fangens dilemma

Den verbale konflikten mellom USA og Kina angående fleksibel valutakurs og frihandel minner oss om risikoen for økt proteksjonisme - noe begge land vil tape på.

  • Bjørn Roger Wilhelmsen
    Journalist
Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

For hvert enkelt land er det rasjonelt å beskytte sin egen industri gjennom ulike former for handelsbarrierer, med mindre alle andre land gjør det samme. Men det er selvsagt utenkelig at et stort land som USA eller Kina skal innføre nye handelsbarrierer uten at dette blir motsvart. Og dersom begge land innfører handelsrestriksjoner, vil begge landene tape på det sammenlignet med en situasjon der begge land gjør alt for å fremme frihandel.

Dette er en velkjent "fangens dilemma"-situasjon. Det burde derfor fremstå som opplagt for alle parter at den beste strategien for å fremme bærekraftig økonomisk vekst i verden er å jobbe for nedbygging av handelsbarrierer.

Hvordan kan det likevel ha seg at risikoen for proteksjonisme tilsynelatende har økt betydelig i det siste? Det kan være flere årsaker til det. De langvarige negative konsekvensene av dype nedturer gjør oss litt for rådsnare. Vi blir utålmodige så lenge oppsvinget lar vente på seg og vi krever handling. Vi begynner å tenke mer på egeninteresser enn vi ellers ville gjort. Samtidig begynner vi å bli mistenksom på i hvilken grad andre land føler seg forpliktet til å gjøre sitt for å fremme frihandel.

Etter børskrakket i 1929 som innledet den store depresjonen i USA, innførte amerikanerne tiltak som var rettet mot å redde amerikansk industri. Avgiften på importvarer ble økt for å få amerikanere til å kjøpe amerikanske varer i stedet for utenlandske. Men ikke overraskende fulgte andre land samme linje. Det førte til en forverring av krisen, både økonomisk og politisk.

Det gjør ikke saken lettere at kjernen i dagens uenighet mellom Kina og USA er relatert til påstander om feil valutakurs. I prinsippet virker en undervurdert valuta på samme måte som en skatt på import og en subsidie til egen eksport, men utfordringen er å bevise at en valutakurs er undervurdert. Det er lettere å være enig om at en tollsats på import er et proteksjonistisk tiltak.

USA mener den kinesiske valutaen, yuan, er kraftig undervurdert. Argumentet bak disse uttalelsene er at landets sparing overfor utlandet er for høy, og en kraftig revaluering av valutaen må til for å skape balanse i utenriksøkonomien.

Men kritikken kan være delvis uberettiget av tre grunner.

For det første er det ikke opplagt at overskuddet på driftsbalansen alene er et tilstrekkelig argument for å påstå at en valuta er overvurdert. I så fall er også den norske kronen kraftig undervurdert. I det norske tilfellet er det lett å vise til at det høye overskuddet på driftsbalansen skyldes midlertidige valutainntekter fra olje- og gassvirksomheten, og et estimat på likevektskursen som bare tar hensyn til overskuddet på driftsbalansen kan derfor gi et forvrengt bilde. På samme måte kan kineserne argumentere for at overskuddet vil være midlertidig og at en markert sterkere yuan vil kunne være skadelig for langsiktig potensiell vekst. Kineserne bruker flittig det tapte tiåret i Japan som et skrekkeksempel. Under vekstperioden i Japan på 1980-tallet steg japanske yen markert, og det medvirket til at den økonomiske utviklingen på hele 1990-tallet var svak, ifølge kineserne.

For det andre finnes det andre indikatorer for likevektsvalutakurs enn driftsbalansen. Det er for eksempel nokså vanlig å estimere likevektsvalutakurser med utgangspunkt i ulike indikatorer for konkurranseevne, inkludert relativ inflasjon, relativ produktivitetsvekst og utviklingen i bytteforholdet med utlandet. Ifølge beregninger som legger slike forutsetninger til grunn er det ikke åpenbart at dagens yuan-kurs er langt fra likevekt.

For det tredje har kinesiske myndigheter allerede bidratt betydelig til å redusere driftsbalanseoverskuddet gjennom å øke innenlandsk etterspørsel.

Obama-administrasjonen skulle etter planen publisere en rapport om valutakurspolitikk den 15.april, der det var forventet at USA skulle kritisere Kina for drive med valutamanipulasjon. Det ble nylig kjent at denne rapporten vil bli utsatt på ubestemt tid. Det var trolig et politisk klokt valg fordi en skarp kritikk av Kina i dag ville trolig gjort situasjonen verre. Kina har tidligere svart på slik kritikk med at det er USA som driver proteksjonisme gjennom å holde egen valuta svak og samtidig forsøker å presse andre land til å la sin valuta stige i verdi.

Den beste løsningen for USA er trolig å slutte å kritisere Kinas valutakurspolitikk. Det gir kineserne tid til å gjennomføre en gradvis appresiering, begrunnet ut i fra egne hensyn, uten å gi inntrykk av at Kina bøyer av for internasjonale krav. Sterk økonomisk vekst i Kina og tiltakende inflasjonspress vil føre til at Kina vil se seg tjent med en noe strammere pengepolitikk fremover, herunder en noe sterkere yuan-kurs.

Flere nyheter på E24.

Publisert:

Flere artikler

  1. Kinas nest største handelsoverskudd i år

  2. USA-krav skaper splittelse

  3. Valutakrigen blir neppe handelskrig

  4. Annonsørinnhold

  5. Advarer USA mot å straffe Kina for valutabråket

  6. Krangler om sparetiltak