INGEN EUROSUKSESS: «Et økonomisk problem har blitt et demokratisk problem», skriver BI-professor Arne Jon Isachsen.

JOERG SARBACH
Kommentar

Kommentar: Etableringen av euro har ikke gjort verden til et bedre sted

Fra høsten 2008 av og fremover har vi vært vitne til et gedigent Svarteper-spill, hvor alle prøver å dytte tapene over på andre.

Publisert:

Hvert fjerde år på vårparten legger regjeringen frem sin vurdering av utsiktene fremover, basert på analyser bakover; den såkalte Perspektivmeldingen. Hensikten er å gi en samlet oversikt over de utfordringer land og folk står overfor, og å anvise måter å møte disse utfordringene på.

Imeldingen som ble lagt frem i februar i år, er det en egen boks; «ØMU og teorien om optimale valutaområder». Den er servil og teoritro. Teoritro – noe galt med det? Ja, når teorien bommer kapitalt på å identifisere kreftene som driver det hele. Servil, når man unngår å ta et oppgjør med teorien.

OCA-teorien som den heter (Optimal Currency Area), legger vekt på at næringsstruktur og konjunkturer i land som vurderer felles mynt. Om land som Hellas og Italia i forkant av innføring av euro hadde tilegnet seg tyskernes talent for lav inflasjon og orden i statsfinansene, hadde europrosjektet trolig vært en suksess. Slik gikk det ikke. Kulturen i Sør-Europa forble en annen enn den i Nord-Europa. Inflasjonen gikk rett nok ned i sør, men ikke nok, så forskjeller i prisstigningstakt varte ved. De nominelle rentene derimot var så godt som sammenfallende over alle eurolandene i euroens ni første leveår. Lave realrenter i sør førte til for stor låneiver. I Hellas, på statens hånd. I Spania, hos aktørene i boligmarkedet. Felles for begge; gjeld bygges opp som ikke lar seg betjene.

Arkitektene bak ØMU (Økonomisk og Monetær Union) fikk ikke med seg at i et hvert økonomisk system må man ha måter å ta tap på. Konkurs heter det når bedrifter og personer må innstille sine betalinger. Nedskrivning av valuta når land må redusere verdien av innenlandsk gjeld målt i utenlandske penger. Videre vil en nedskrivning av valutaen bedre landets konkurranseevne ved at innenlandske lønninger målt i utenlandsk valuta synker.

Med felles mynt er muligheten for en nedskrivning tatt bort. Tilbake står konkurs, som for et land innebærer en restrukturering av gjelden. Mens man ved konkurs av et foretak i et land har en klare regler for hvem som skal ta hvilke tap og hvordan, er et slikt regelverk fraværende når land (og store banker) møter veggen.

I stedet for mekanismer for fordeling av tap, vedtok man at her ingen tap skulle bli. Det er hva Stabilitets- og Vekstpakten gikk ut på, med sine 3 prosent som grense for underskudd på statsbudsjettet og sine 60 prosent som grense for statens brutto gjeld. Disse reglene – vet vi – ble ikke etterlevet, selv ikke av Tyskland.

Historien om euro er historien om et system som gikk fallitt fordi det ikke hadde ordninger dere de enkelte elementene kunne gå fallitt. Fra høsten 2008 av og fremover har vi vært vitne til et gedigent Svarteper-spill. Alle prøver å dytte tapene over på andre. EU-Kommisjonen folder hendene og ber om økonomisk vekst slik at tapene til fordeling blir minst mulig. Det motsatte skjer. Men innsparing i alle land blir samlet etterspørsel for liten, og arbeidsledigheten biter seg fast.

I stedet for i årene 2008-2010 å la banker gå konkurs – men likevel se til at de drives videre, midlertidig i statlig regi, se på Norge tidlige på 1990-tallet – har kapitalkreftene klart å vri seg unna tapene de burde tatt. Hvem tar da tapene? Skattebetalerne i nord. Og de arbeidsløse i sør. Et økonomisk problem har blitt et demokratisk problem. Etablering av euro har ikke gjort verden til et bedre sted.