Kronikk: Tangen-saken: To langsiktige problemer og en løsning

Denne uken kan det avgjøres om Nicolai Tangen blir ny leder av Oljefondet.

Uansett utfall vil prosessen skape flere langsiktige negative virkninger for ansettelser til offentlig sektor. En konkret endring kan få positiv effekt, om lovgiverne handler nå.

Onsdag behandler hovedstyret i Norges Bank ansettelsesavtalen som kan bli avgjørende om Nicolai Tangen tiltrer en av landets viktige lederjobber i september.

Altså: to måneder etter at Norges Banks hovedstyre annonserte ansettelsen av Tangen, er det fortsatt i det blå om han faktisk blir sjef.

Tangen er en av verdens beste forvaltere og er blitt rik med sitt selskap AKO Capital i London. Spørsmålet er om Tangen og Norges Bank onsdag blir enige om en avtale som fjerner alle interessekonflikter mellom AKO og Oljefondets investeringer. Og så er spørsmålet om denne avtalen vil være akseptabel for Norges Banks representantskap, som er Stortingets tilsynsorgan for banken. Leder Julie Brodtkorb har stått fram som en nådeløs kritiker av Norges Bank og sentralbanksjef Øystein Olsen i denne prosessen. Ifølge mediene som følger saken tett, kan saken fortsatt få mange ulike utfall.

Fått med deg denne? Jobbet seg opp i toppen av Ako Capital: Torkell (39) er Nicolai Tangens høyre hånd i milliardimperiet (+)

Som tidligere næringslivsjournalist, redaktør og nå headhunter har jeg fulgt saken med stor interesse og blandede følelser. Sjelden har en rekrutteringsprosess fått så mye oppmerksomhet. Åpenhet om rekrutteringsbransjens metoder er bra, og vi som jobber med faget hilser all diskusjon om prosess og metode velkommen.

Men som rekrutteringsprosess å betrakte, er dette konkrete tilfellet et mareritt. Og det har fått helt urimelige konsekvenser for kandidaten: først måtte Tangen stå til ansvar for ansettelsen i mediene, og deretter er han «hengt ut til tørk» i månedsvis mens det diskuteres offentlig om han er egnet eller ikke.

Min vurdering er at Tangen har stått gjennom stormen på en åpen og troverdig måte. Han holder fast ved at han er motivert for «drømmejobben», som er imponerende. Jeg tror de aller fleste kandidater ville trukket seg for lengst.

Så, hva burde Norges Bank ha gjort?

• Å bli sjef for NBIM er ikke bare en av Norges absolutte toppjobber. Alle nordmenn har eierskap til Oljefondet, og ny sjef må ha høy tillit i befolkningen. Norges Bank burde ha vært mer åpne med det norske folk om profilen på stillingen fra start. De søkte ikke en «traust» profil som skulle redusere risiko, men ville ha en superforvalter som skal få oljeformuen til å yngle. Hadde de vært åpne om dette fra starten, hadde ikke valget av fargerike Tangen kommet som en så stor overraskelse på offentligheten.
• Norges Bank burde ha sjekket og avklart alle mulige interessekonflikter mellom AKO og NBIM på forhånd, og lagt fram forslag til resultat dagen han ble presentert. Nå virker det som Tangen er blitt offer for en slags gentlemens agreement om at dette ordner seg. Vi kan gjette på at det ble vanskeligere enn man trodde. Om alle kortene hadde kommet på bordet med en gang, ville risikoen for belastende mediestorm, politisk spill og kanossagang i representantskapet blitt betydelig redusert.

Så kan man lure på hva som skjedde, når ellers bunnsolide Norges Bank slurvet med en slik prosess. Ansettelsen av Tangen er sammenlignet med at Jürgen Klopp hadde meldt interesse for å trene Vålerenga. Ble Øystein Olsen og Co rett og slett litt starstruck?

Les også: Venstre vil ha skatteparadis-svar

Dette betaler i så fall både Norges Bank og offentlig sektor en dyr pris for i dag. Tangen- saken kan få langsiktige negative virkninger.

• Arbeidsgivere i offentlig sektor kan komme til å kvie seg litt for å ansette utradisjonelle kandidater fra privat næringsliv. Det kan bli mer fristende å gå for trygge kandidater fra offentlig sektor. Det er ikke bra. Offentlig sektor trenger kandidater med variert bakgrunn og ikke minst erfaring fra å drive egen virksomhet. Coronakrisen med påfølgende stengning av store deler av privat sektor er en påminnelse om dette.
• Kandidater kan miste tilliten til rekrutteringsprosesser i offentlig sektor, som dermed kan miste potensielle gode søkere i fremtiden. Flinke folk kan komme til å tenke seg om to ganger før de søker lederjobb i staten, dersom de risikerer endeløse prosesser og i tillegg må stille i Dagsrevyen for å forsvare valg som arbeidsgiver har tatt.

En annen effekt av Tangen-saken, er at det kan vil bli slutt på en ikke helt uvanlig, og heller ikke helt ulovlig, praksis med å godta søknader etter fristen.

Slik kom Tangen med i rekrutteringsprosessen i Norges Bank, uten at han havnet på den offentlige søkerlisten. Denne praksisen viser bare hvor dårlig offentlighetsloven er tilpasset dagens virkelighet. Prinsippet om offentlige søkerlister skaper daglige dilemmaer. Det er ofte full kollisjon mellom åpenhet og tillit til systemet på den ene side – selskapenes interesser om kandidattilfang og søkernes behov for personvern på den andre side.

Vi som jobber med rekruttering ser mange eksempler på at åpne søkerlister fører til at offentlig sektor går glipp av virkelig gode kandidater. Vi ser også eksempler på at offentlighetsloven tolkes ulikt fra organisasjon fra organisasjon. Noen er «smidige», andre er mer bokstavtro.

E24-kommentar: Når man begynner i ny jobb, slutter man helt i den gamle. Det bør også gjelde Nicolai Tangen

Når offentlighetsloven fintes ut selv ved rekruttering til en av Norges viktigste stillinger, bør alarmklokkene ringe hos lovgiverne. Det bør være mulig å skape høy tillit til at offentlige ansettelsesprosesser foregår riktig og ryddig, uten at alle søkere offentliggjøres.

Dette er ikke en sak for den enkelte leder eller rekrutterer, men for ansvarlige offentlige myndigheter.

HR Norge, Virke og Lederne har sendt regjeringen konkrete forslag og anbefalinger, hvor det blant annet foreslås at kandidater som ønsker det kan få sitt navn unntatt fra offentlig søkerlister.

Men når reglene er som de er, bør alle følge dem, inntil de blir endret. Dagens strikkfortolkninger skaper uforutsigbarhet, noe hverken kandidater eller arbeidsgivere i offentlig sektor er tjent med.

For ordens skyld: Min kollega Petter Meyer er tidligere rekrutteringssjef i Norges Bank, men har ingen interesser eller bindinger til denne prosessen og har heller ikke medvirket til denne artikkelen.