Kommentar: Fremtidens kultursponsing blir digital

Kulturlivet må tenke mer kommersielt, ikke for å gi avkall på sin sjel, langt ifra, men myke opp sin dyd.

Kulturen ser på seg selv som taperne i sponsormarkedet, og det er ikke rart. Idretten stikker av med ca 80 prosent av sponsormidlene påstås det. Resten går til kultur og frivillighetsarbeid.

Dette har lite med tradisjon å gjøre, men mer om næringslivets tilgang til det kulturelle sponsormarkedet.

Idretten har alltid vært en synlighetsarena for sponsorene, til tider så «overkill» at publikum ikke klarer å absorbere verken budskap eller avsender.

Kulturen har vært så skeptisk til det samme næringslivet at de har vært livredde for å slippe dem innpå seg av frykt for å miste dyden.

På samme måte som en krevende idrett trenger penger og får følge av krevende sponsorer er kulturlivet om mulig enda mer avhengig av sponsorer.

Det skjer masse nybrottsarbeid på utvikling av materiell som skal forbedre og effektivisere både kultur- og idrettsponsing. Materiell som vil revolusjonere kommunikasjon og assosiasjon med direkte fordeler for sponsorene og kulturbedriftene. Ikke minst på den kommersielle siden.

Dette arbeidet som nå pågår vil være et sterkt virkemiddel også i forhold til Idretts- og Frivillighets-Norge. Men det krever at spesielt kulturlivet opptrer og er villige til å gå inn i en mer kommersiell tenkning.

Ikke for å gi avkall på sin sjel, langt ifra, men myke opp sin dyd.

Festival-Norge har tenkt kommersielt lenge, fordi de er opptatte av å tjene penger. Det har i stor grad vært driveren. Mange har gått på veggen og tapt millioner av kroner. De nye mulighetene som utvikles for alle som ønsker sponsormidler retter seg inn mot hele Sponsor-Norge.

For at dette skal være mulig må kulturen tørre å være nyskapende sammen med næringslivet. Grunnmuren bør finansieres offentlig, og nyskapningen av næringslivet.

Spesielt for kulturliv er det viktig at gallerier, museer og teaterinstitusjoner ønsker å slippe næringslivet tettere på og i større grad dele seng med det.

Et eksempel kan være å slippe næringslivet direkte inn i sin eksterne kommunikasjon på nett eller via apper som nå designes.

Fremtidens kommunikasjonsverktøy er smarttelefonen, og nettopp mobilrevolusjonen vi nå står på terskelen av kommer til å åpne nye muligheter for kulturlivet. Når kulturen flytter deler av opplevelsen og samhandlingen med publikum ut i lommene deres, skapes det også nye, mer personlige arenaer for sponsorer. Dette er mangelvare i en tid hvor de tradisjonelle mediene ikke klarer å omskape sin massemedietenkning til digital dialog.

Det er ikke bare Facebook, Twitter og ektefødte digitale tjenester som har forstått verdien og nødvendigheten av å behandle brukerne som individer. Også for næringslivet begynner direkte og spiss samhandling med publikum å bli ettertraktet digital vare. Når kulturlivet møter sosial- og mobilrevolusjonen med nytenkning og et ønske om å slippe næringslivet til, vil vi se sponsorverdier få andre vil kunne matche.

Næringslivet vil ikke i seng med brukerne, de vil inn i lommene deres. Når kulturbransjen utvikler digitale tjenester, attraktive mobilapper og lærer seg å utnytte sosiale, digitale mekanismer, vil de kunne invitere sponsorene inn i disse nye, digitale og høyst personlige relasjonene. Det kan bli et samarbeid som ikke bare gagner kultur og næringsliv, men som også øker publikums verdier og nytte av de digitale tjenestene kulturen utvikler. Det kan være en seng så bred og god at ingen behøver frykte for dyden.

Internasjonalt tenkes det nå veldig offensivt og kreativt i samvirket mellom børs og katedral. Det er ikke minst fordi lederne i større og moderne kulturelle institusjoner vil slippe og slipper sponsorene tettere inn på seg og vil hjelpe dem til å kunne forsvare sponsorinvesteringer som i dag har vært vanskelig å forsvare.

Kulturlivet vil fortsette å tape kampen om sponsorkronene hvis kommersiell innovasjon og nytenkning settes på venteloftet.