77.991939, 15.323457 (E24): I Svalbards russiskeide bosetting Barentsburg bor ukrainere og russere side om side. Det skal de fortsette med.
- David Bach
- Adrian Nielsen (foto)
Det siste kvarteret har turguiden Misha stått til hoftene i isvann. På grunn av varmt vær på Svalbard er det mye overvann, og nå får ikke beltet på snøscooteren hans grep i noe annet enn sørpe.
Han sitter bom fast ute i villmarken øverst i Semmeldalen, 25 kilometer sør for Longyearbyen og nye 25 kilometer øst for Barentsburg.
Misha slutter å spa og henter frem en tørrdrakt fra nødsleden, som også har sunket halvveis ned i vannet. Iskald og søkkvåt trekker han på seg drakten:
«Guys! Polar bears are not very common in this area, but I need you to keep a lookout. This is gonna take a while. »
Hjemme i Ukraina, i Kyiv, bor moren til Misha med flere katter. Da det ble mer og mer tydelig at Russland kom til å invadere nabolandet sitt, gjorde hun seg kjent med hvor bomberommene var.
Og da hun kunne høre den første eksplosjonen, kom hun seg ut av byen, til en forstad hvor Misha anser henne som «relativt trygg, om du kan være trygg noe som helst sted lenger».
En hushjelp som ikke har forlatt byen ennå, har lovet å mate kattene hennes, og hun har dekket for vinduene så eventuelle glasskår ikke skal skade dyrene, forteller Misha.
Om hushjelpen selv kommer seg unna, har hun sagt hun skal huske å slippe kattene ut i det fri.
En venn i horisonten
Misha må skuffe reisefølget på to: Det ser ut som sesongen for scooterturer til Barentsburg går mot slutten – og i dag er det neppe mulig å komme seg over de lange strekkene med vann.
Ikke før han får levert den nedslående beskjeden høres endelig en ny lyd. Fem scootere kommer i høy fart vestfra, ned langs Passdalen og over elveleiet lenger sør, omtrent halvannen kilometer unna.
Det er den russiske guiden Daniil og fire kolleger ikledd tørrdrakter. Ukrainske Misha løfter blikket og studerer dem fra avstand, følger ruten med øynene.
– Å, ja. Kanskje det finnes en vei.
Scooterfølget fra den russiske gruvebyen Barentsburg gir full gass over to andre bekker og kommer seg frem til Misha, hvor de skrur av motorene og trer av. Misha og Daniil går mot hverandre, og utveksler gloser på russisk.
Så møter de hverandre med et stort smil og en god klem.
Blandet by
Barentsburg ligger drøyt 50 kilometer i utviskede scooterspor sørvest for Longyearbyen.
Området er brukt av hvalfangere og fangstfolk siden 1600-tallet, men det første huset i det som nå utgjør bosettingen, ble ifølge Store Norske Leksikon bygget av et Stavanger-selskap i 1912.
Det sovjetiske statsselskapet Arktikugol kjøpte kravet i 1932. Nå eier gruveselskapet omtrent all infrastruktur der, også hotellet og reiseselskapet Arctic Travel Company Grumant.
Av de rundt 380 som bor der er nærmere 70 prosent ukrainske, resten russiske. Mange av de ukrainske innbyggerne er imidlertid fra den kullgruve-tunge Donbas-regionen.
Misha fikk til slutt scooteren sin fri fra isvannet på egen hånd, men om større problemer hadde oppstått, kunne han stolt på at russiske Daniil hadde kommet ham til unnsetning, forteller han.
Nå forklarer i stedet Daniil hvordan føret er resten av turen, og forsikrer om at det verste er unnagjort.
Noe annet enn samarbeid fungerer ikke 78 grader nord – en breddegrad Longyearbyen uforanderlig deler med Barentsburg.
Må snakke sammen
Dagen Russland invaderte Ukraina, 24. februar, var Alexandra Morozova fra Krimhalvøya i Longyearbyen.
Hun leder det daglige arbeidet i Arctic Travel Company Grumant.
Hjemme i Barentsburg, i kontorbygget for turismeselskapet, jobber både ukrainere og russere, omtrent halvt om halvt.
– På dag to kom jeg tilbake hit, og da begynte vi med et allmøte rundt et stort bord. Og vi innså at vi måtte snakke sammen, at vi ikke kunne gjemme oss fra oss selv.
I den ellers folketomme hotellrestauranten i Barentsburg blir Alexandra stille lenge, og snakker lavmælt når hun finner setningene igjen.
– Vi visste at det pågikk en krig, og vi er her, vi må jobbe sammen, og vi må snakke. Og i starten var det litt vanskelig. Vi er her sammen, men det er forskjellige bakgrunner. Så det første møtet var vanskelig å starte, fordi vi visste at alvorlige ting foregikk på fastlandet.
Når de først fikk praten i gang, innså innbyggerne at de måtte holde sammen på øya, langt fra alt annet, forteller hun.
– Våre familier er knyttet til hendelsene der, men her bor vi sammen og jobber sammen, vi ser hverandre hver dag på kontoret, og vi må bare samarbeide.
– Hvordan har det fungert?
– Min opplevelse er at samfunnet her bare har blitt mer sammenvevd.
Noen er fra Russland, noen er fra Ukraina. Selv er hun fra Krim, sier Alexandra.
– Krim brukte å være en del av Ukraina, nå er det en del av Russland. Begge nasjonaliteter er så sammenknyttet. Så jeg ser det sånn at det er enda mer støtte for hverandre nå enn det var for noen uker siden, for alle forstår at det er en vanskelig tid, så alle vil støtte hverandre.
Barentsburgs bygninger er en miks av nyoppførte boligbygg og snart hundre år gamle trebygninger.
Noen menn i svarte dunjakker med refleksstriper er å se, én har tømt søppel og er på vei med avfallssekkene, en annen måker snø, og én er på vei opp til de fargerike boligblokkene i toppen av skråningen som utgjør den lille gruvebyen.
De trekker seg unna når et nytt slipp turister ankommer byen. Båten fra Henningsen Transport og Guiding har klappet til kai i den relativt isfrie Grønfjorden.
De er ett av få selskaper som lar guider og turister legge igjen penger i byen, blant annet ved hotellet.
En egen øy
Der jobber bartenderen Andrej. Han har kun vært i Barentsburg i to måneder, og sier han kom dit fordi han var lei av storbyer.
27-åringen fra Moskva vil bli historielærer, men jobber for å spare opp penger til leilighet.
Andrej tror ikke krigen i Ukraina er et tema man aktivt unngår i Barentsburg, men medgir at de snakker lite om det.
– Det er en ille situasjon, vi vet alle om det, og vi prøver å holde oss våkne om situasjonen, fordi mange for eksempel har foreldre i Ukraina. Vi prøver å være støttende for dem [innbyggerne med ukrainske røtter, journ.anm.], sier han.
På noe ustødig engelsk forsøker Andrej å forklare at samholdet er det viktigste.
– Men vi snakker ikke om hva politikerne sier. Vi lever i en slags atmosfære her, dette er en annen verden, vi er jo på en øy.
Møtes igjen
På vei ut av Barentsburg sier scooteren til Misha takk for seg. Anstrengelsene i slapset i Semmeldalen ble for mye, og «bakhjulene» på scooteren faller av i fart.
De to gjenværende scooterne følger den samme ruten tilbake og tar en pause ved en forlatt hytte, bare noen hundre meter fra strabasene på veien ut.
Samtidig kommer et russisk scooterfølge strykende, denne gangen fra Longyearbyen og med to svenske turister bakpå, også de med én scooter mindre.
Nok en gang ser de Misha og legger seg over for en improvisert benstrekk.
– Det er helt forferdelig det som skjer, sier Daniil om krigen i Ukraina.
Han bekrefter at Misha og han er gode venner fra gammelt av, og vil fortsette å være det.
Daniil har selv tatt sterkt avstand fra invasjonen av Ukraina på sin egen Facebook-profil, har E24 senere sett.
– Vi jobber sammen her, og vi må holde sammen. Derfor snakker vi ikke mye om politikk, vi holder det på et mer humanitært og menneskelig nivå. Alle har venner og familie der hjemme, uansett om de er ukrainsk eller russisk, sier han.
«Fucked up»
Tilbake i Longyearbyen har en lang, og for turguiden våt, reise til og fra nabobyen endt med én scooter og én nødslede parkert i villmarken, for henting en annen dag.
En sliten Misha er klar på at venner forblir venner på Svalbard, men ikke blindt for det geopolitiske bakteppet.
– Det er «fucked up». Russland begår krigsforbrytelser, og samtidig har jeg mine russiske venner. Og de er fortsatt mine venner. Selv om jeg er sikker på at folk hjemme ville dømme meg for det. Men jeg har venner, sier han.
Han gnir seg over hodet, tar av luen igjen – avtrykket etter scooterhjelmen kommer til syne.
– Grunnen til ikke å være venner mer er om de støtter krigen, støtter myndighetene i Russland. Det ville være en god grunn til å bli uvenner. Men folk som er mine venner, er på vår side.