ET SKATTEPARADIS:

Brennan Linsley

Ørjasæter er en «nyttig idiot» for skatteparadisene

Elin Ørjasæter maler med bred pensel mot kapitalfluktutvalgets påståtte uvitenhet på E24. Med det, avslører hun sin egen.

  • Emilie Ekeberg
    Journalist
Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

Ørjasæter støtter seg på Finansdepartementet, når hun kritiserer utvalget for ikke å ha forstått reglene og for å gå ut over sitt mandat, nemlig kapitalflukt fra utviklingsland til skatteparadisene. Utvalget blander jo de rike landene inn i bildet.

Da forstår ikke Ørjasæter problemet med kapitalflukt. Når pengene forsvinner ut av utviklingslandene til skatteparadisene, ender de opp i i-landene.

Les Elin Ørjasæters kommentar: Solheim knust i høringsrunde

Ørjasæter skriver "Har utvalget vært så ideologisk blokkert at de bare vil se splinten i Vestens øye, i stedet for bjelken i U-landene selv?" Årlig forsvinner det 12 ganger mer ut av utviklingsland på grunn av multinasjonale selskapers bruk av internfeilprising, falske transaksjoner internt i selskap og lignende metoder for å unndra skatt, enn det som forsvinner på grunn av korrupsjon. Størsteparten av disse selskapene, og deres aksjonærer (heriblant Oljefondet), holder til i Vesten.

Både Ørjasæter og Finansdepartementet mener at utvalget burde konsentrert seg mer om kriminalitetsområdet, altså korrupsjon i u-landene. Selskapenes skatteunndragelser via skatteparadisene er ikke nødvendigvis ulovlige, fordi vi mangler internasjonalt regelverk på området. Det er likevel illegitimt å undra seg å betale skatt når man opererer i fattige land, bare fordi man kan utnytte manglende regelverk.

Multinasjonale selskaper består av mange underselskaper som skattlegges individuelt, men selskapenes regnskap legges frem under ett, for hele selskapet. Derfor kan profitter flyttes fra en underavdeling i ett land, til en underavdeling i et annet med lav eller ingen skatt (et skatteparadis). Dette foregår via internprising, altså handel innenfor ett multinasjonalt selskap. I denne typen handel, som utgjør hele 60 prosent av verdenshandelen, bestemmes ikke prisene av markedskrefter, men fastsettes av selskapet selv. Varene som det handles med er ikke bare fysiske varer, men også mer umålelige størrelser som ledelses- og PR-tjenester, og varemerker. Denne handelen mellom selskapets underavdelinger, skaper et rom for å fastsette priser med det formål å flytte profitt til avdelinger i skatteparadisene.

I motsetning til Ørjasæter, har kapitalfluktutvalget forstått det viktigste: Nemlig at det er skatteunndragelsen fra storselskapene, som er kjernen i problemet med kapitalflukt fra utviklingsland. Og at det er her tiltakene må settes inn, også selv om det går på tvers av snevre norske økonomiske interesser. Ett nyttig tiltak er å kreve av multinasjonale selskaper at de offentliggjør hvor mye selskapet tjener, og hvor mye det skatter, i hvert enkelt land det opererer i (såkalt land-for-land rapportering). Da vil man kunne synliggjøre hvilke selskaper som benytter seg av skatteparadiser for å unndra seg skatt, og det vil bli mulig for fattige (og rike) lands myndigheter å få informasjon om hvor mye skatt selskaper som opererer i landet kan forventes å betale.

Dessverre har nettopp Finansdepartementet kjempet mot at utvalget skulle få mandat til å se på det området hvor Norge virkelig spiller en stor rolle. Utvalget skulle ikke vurdere Oljefondets rolle i dette. Oljefondet investerer nemlig kraftig i skatteparadisene, og en del av de 716 milliarder dollar som årlig forsvinner ut av u-landene til skatteparadisene, havner i nettopp det norske oljefondet. I fjor doblet Oljefondet sine investeringer i selskap registrert i skatteparadiser som Cayman Islands og Jersey, til et beløp på nesten 50 milliarder kroner.

Likevel mener Ørjasæter at Finansdepartementet burde få ansvaret for å bekjempe kapitalflukt fra utviklingsland, siden finansdepartementet er engasjert i krigen mot skatteparadisene gjennom OECD og et eget nordisk samarbeid. Men samarbeidsavtalene som Norge, sammen med andre rike land, skriver med skatteparadisene gjør jo nettopp av skatteparadisene kommer seg av OECD’s svartelister, uten at kapitalflukten ut av u-landene blir mindre. U-landene har ikke forhandlingsposisjon til å utarbeide denne typen avtaler. Dette arbeidet har ingen effekt på kapitalflukt fra u-land.

NHO og Finansdepartementet er kritiske til kapitalfluktutvalgets rapport, og på det grunnlag er Ørjasæter det også. Hun skriver at ”alle er enige om målet”, men ”håper Solheim lærer, og overlater skatteparadisene til Sigbjørn Johnsen for fremtiden”. Norske storselskaper, organisert i NHO, og Oljefondet, som Finansdepartementet forvalter, representerer nettopp de interessene i Norge som tjener godt på kapitalflukten fra u-landene. Og som ikke er interessert i at søkelyset rettes mot de rike landenes rolle i kapitalflukten, eller ønsker å snakke om hvor pengene som forsvinner ut av u-landene via skatteparadisene, faktisk ender opp. Ørjasæter opptrer i sitt innlegg som nyttig idiot for disse interessene.

mail
E24

Start dagen med

Morgengryn Logo

Hold deg oppdatert på de viktigste nyhetene, de siste nøkkeltallene, og dagens kalender. Tilbudet er gratis.

Flere artikler

  1. Kapitalfluktutvalget: Knust i høring

  2. Slår tilbake mot kritikk fra Økokrim-topp

  3. – Skatteflukt rammer Afrikas fattige

  4. Annonsørinnhold

  5. Åpne skatteparadisene!

  6. Utviklingsland taper milliarder på skattefusk