Laksegigantene må betale mer skatt. Men disse pengene bør bli igjen langs kysten
UKESLUTT: Den meget lønnsomme næringen bør yte mer til fellesskapet for bruk av naturressurser. Men verdiskapingen må fortsatt komme distrikter og kommuner til gode.
- Gard L. MichalsenSjefredaktør for E24 og Dine Penger
Lakseoppdrett kom til Norge på 70-tallet som en attåtnæring for kystbønder. Det var nybrottsarbeid, konkurser og langt fra noen gullalder.
Snart 50 år senere produserer vi over halvparten av all atlantisk oppdrettslaks. I fjor eksporterte Norge sjømat for 100 milliarder kroner. Laksen sto for to tredeler av dette.
Det er blitt en av landets og kystens viktigste næringer. Uten oppdrett ville et fylke som Nordland sett negativ vekst og store utfordringer.
Det motsatte har skjedd. Stor etterspørsel og lav vekst gir høye priser – og eventyrlige marginer. Attåtnæringen er blitt milliardindustri. Og kystbøndene er blitt milliardærer.
Norges «ukjente» oppdrettsrikinger
SLIKT GÅR SELVSAGT ikke upåaktet hen, i et Norge som står overfor fallende oljeinntekter og stigende offentlige utgifter.
I 2018 fikk et offentlig utvalg til oppgave å vurdere beskatningen av havbruk. Stortinget la stor vekt på å «sikre vertskommunene forutsigbare og stabile inntekter». Finansdepartementet var i sitt mandat mer opptatt av omfordeling til stat og andre kommuner.
Flertallet i utvalget, ledet av økonomiprofessor Karen Ulltveit-Moe, foreslo en statlig grunnrente på 40 prosent oppå den vanlige selskapsskatten. Kombinert med en ny produksjonsavgift, som skulle inngå i kommunenes inntektssystem.
Mindretallet – inkludert både NHO og LO – advarte mot dette. Disse anbefalte en videre justering av dagens Havbruksfond, eventuelt kombinert med en moderat produksjonsavgift.
I DEN OFFENTLIGE debatten har skatteflyktningen John Fredriksen, hans Mowi og andre giganter blitt løftet fram som eksempler. Næringen har ikke akkurat sett sitt eget beste når laksemilliardær Helge Møgster uttaler at han har «bodd i en krigssone siden Erna kom til makten».
Møgster representerer heldigvis ikke flertallet og mangfoldet i næringen.
Laksemilliardærene er også Eva Kristoffersen i Vesterålen. Hun eier 60 prosent av familieselskapet og hadde i 2018 en skattbar formue på 597 millioner kroner. Disse pengene står selvsagt ikke i banken.
De består av bygdas hjørnesteinsbedrift. 72 ansatte i Bø kommune, med 2500 innbyggere og ambisjoner om å bli Norges svar på Monaco.
DAGENS NÆRINGSLIV HEVDET på lederplass denne uka at ansatte fikk lite ut av de gode tidene. Det fikk regiondirektør Daniel Bjarmann-Simonsen i NHO Nordland til å reagere.
Han svarte kontant på Facebook, med tabeller som slo fast at sjømatnæringa både skaper flest nye jobber i nord – og utjevner lønnsforskjellene.
Noen tar den ekstra langt, som Nova Sea på Lovund. Der fikk de 280 ansatte 203.000 kroner hver i bonus i fjor.
Laksemilliardærene er også Ola Helge Holmøy på Sortland og Inge Berg på Stokmarknes. Begge kunne solgt seg ut, fylt bankkontoene til randen og levd resten av livet på renter.
Men det gjør de ikke. De bygger nytt, investerer og skaper arbeidsplasser. Også i lokalsamfunnet. Som når Holmøy og Berg investerer i hvert sine hotellprosjekter i Vesterålen.
En region hvor reiselivets største problem i alle år har vært tilgang på kapital.
DET ER DISSE pengene som lakseskatten på effektivt vis vil sluse til Oslo, smøre en stadig voksende stat med og fordele på alle landets kommuner. Det vil si mest til de store byene.
Professor Atle Guttormsen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås anslår at i 2030 ville 57 prosent av grunnrenteskatten komme fra Nord-Norge. I 2050 hele 72 prosent.
Lakseskatten svarer sikkert på noen utfordringer for Finansdepartementet. Men langt fra alle: Et anslag på 7 milliarder i årlig grunnrenteskatt er peanøtter målt mot statens utgifter fremover.
Og den ville skapt enda større problemer for et land hvor misnøyen øker i takt med breddegradene.
ALLEREDE FØR UTVALGET la fram rapporten i fjor, hadde de fleste partiene avvist forslagene. Men når høringen er over om to uker, må saken få en reell politisk behandling. Hvis ikke nå, kommer spørsmålet tilbake.
Andfjord Salmon passerer én milliard i markedsverdi for første gang
Det har også bransjeforeningen Sjømat Norge skjønt. Selv denne umake flokken av kypriotiske skatteflyktninger, usympatiske vestlendinger og nordnorske laksebønder har omsider skjønt det opplagte:
Selvsagt bør oppdrettsnæringen bidra enda mer til fellesskapet.
Derfor har Sjømat Norge snudd, og gikk forrige uke sammen med Norsk Industri og Nettverk for fjord- og kystkommuner ut med felles sak. Nei til grunnrenteskatt. Videreføring av Havbruksfondet. Og et overraskende ja til en helt ny arealavgift.
Forskere frykter «svart svane» i oppdrettsnæringen: – Bruk av rensefisk mot lakselus gir høy risiko
DENNE INVITASJONEN ER et godt utgangspunkt når regjeringen og Stortinget i vår må jakte et bredt politisk kompromiss, slik skattereformer bør være.
Beskjeden fra næringen er tydelig: De vil betale mer, men advarer mot å kvele investeringsviljen i en tid med store utfordringer og global konkurranse. Og verdiskapingen må forbli langs kysten.
En slik retning er ikke bare klokt for å bevare laksemerdenes legitimitet lokalt.
I dagens landskap er det nok politisk umulig å foreslå noe annet.
