FLYSKAM: Må vi fly mindre for å redde klimaet?

Foto: Kyrre Lien Scanpix
Kommentar

Flyskam redder ikke kloden. Men du kan gjøre det ved å fly mindre

Spørsmålet er ikke hvor mye vi skammer oss, men hva du faktisk gjør. Og hvordan det bidrar til endringene hele verden må gjennom.

Gard L. Michalsen
Ansvarlig redaktør for E24
Publisert:

For snart fem år siden, onsdag 19. november 2014, omtalte ettavisen Khrono.no ordet «flyskam» for første gang i norske medier. Temaet var et teaterstykke om skam, og studentenes flyreiser hjem til jul ble nevnt som en av syndene.

Flyskammen slo ikke an da. Det gikk hele fem år før ordet igjen ble nevnt i norske medier, ifølge Retriever. Da første gang fra tankesmien Civita i mars, som omtalte den svenske debatten om flygskam.

Dermed var snøballen kastet, og rullet raskt: Siden har flyskam dukket opp hele 1360 ganger i norske medier. Halvparten av disse i juli.

Les også

Shipping-profil skal ha et flyfritt år: Reiser til India med tog og båt

SLIK AT NORDMENN på ferie kunne skamme seg på vei til Las Palmas, Los Angeles eller Leknes. Selvfølgelig skal de det, mener MDG-politiker Eivind Trædal.

Mange har nok følt på skammen, men flere stemmer har også advart mot den. Statsminister Erna Solberg vil ikke føle flyskam. Civita-profilen Bård Larsen advarer mot å gjøre klimapolitikk til sinnelagsetikk. Mens Sanna Sarromaa påpeker skammens funksjon som hersketeknikk og maktmiddel:

- Med den sakte og deilige togturen til Italia viser eliten at de er bedre enn bermen som pakker seg inn i stappfulle billigfly, skrev hun i VG 16. juli.

DAGEN FØR HADDE jeg selv flydd hjem fra Italia. Og burde kanskje føle meg truffet - turen ned gikk jo med tog.

Med interrailbillett gjennom Tyskland, Tsjekkia, Østerrike og Slovenia. En uke på skinner, blant lokalbefolkning, turister og skuffede spanjoler uten seteplass. Hele veien med service og servering som langt overgår norske vyer.

Var det skammen som sendte oss på togtur? Ferien var kanskje inspirert av debatten, og ikke minst Facebook-gruppa «Togferie», etablert av nevnte Trædal.

Men valget var mest av alt positivt, ut fra et ønske om å oppleve mer, se flere land og spennende byer, langs samme ruta jeg tok for åtte år siden.

Og ikke minst: Et mål om å se noe annet i sommer enn slitsomme flyplasser og stressende sikkerhetskontroller.

Det ser jeg nok av resten av året.

FOR SKULLE JEG virkelig skammet meg, hadde det ikke hjulpet mye å kutte en flytur på sommeren. For mange av oss er det ikke den ene ferieturen som er problemet.

Da skammer jeg meg mer over et tosifret antall flyturer i jobb det siste året. Gjerne til byer som Bergen, Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Stockholm.

Alle steder som er tilgjengelig med tog. Noe mer tidkrevende, men fullt mulig å planlegge for.

Hvis målet skal være å fly litt mindre.

NORDMENN FLEST flyr kanskje et par ganger i året, med korte og mellomlange turer rundt sommer og jul. Mest innenriks eller et lite stykke ut av Norge.

Men noen flyr langt mer: Yrkesreiser står ifølge SSB for hver tredje flyreise i Norge - i 2018 var andelen 33,4 prosent av totalt 9,26 millioner reiser.

Det er de mange jobbreisene som gjør at Oslo til Trondheim, Bergen og Stavanger alle er på topplistene over Europas mest trafikkerte flyruter. Not bad going for a country of only 5.2 million, skrev The Telegraph.

Men det er jo akkurat dét det er: Det er bad at distanser på 50 mil mellom landets største byer har en kontinuerlig luftbro, med bedre priser og kapasitet enn toget.

BETYR DET NOE at vi skammer oss litt over det?

Jeg er enig med flere at skammen i seg selv ikke er målet, og i verste fall kan flyskam virke mot sin hensikt.

Det vesentlige er hva vi faktisk gjør. Som å velge andre reisemåter der vi kan. Ja, det er vanskelig å ta tog helt hjem til Vesterålen. For store deler av Norge er fly den viktigste og eneste kollektivtransporten.

Men sør for Trondheim fins det alternativer. Til neste møte i Bergen kan jeg selvsagt velge Vy.

Og som Hermann Køhn Sæther er inne på i VG 8. juli: Det er også slik politikk endres nedenfra.

Ikke fordi vi skammer oss, men fordi vi faktisk endrer vaner - og gjennom det inspirerer andre. Birgit Liodden tar den helt ut når hun bestemmer seg for å ikke fly i 2020, og jakter alternativ rute til India.

De fleste velger nok flyet om man til Asia og USA, men slike historier kan likevel inspirere til mindre fly. Slike tendenser ser vi allerede i Sverige, selv om Faktisk.no mener det er for tidlig å skylde på flygskammen.

Hvis dette er tegn på reell endring og lavere etterspørsel, er det et varsko til både politikere og luftfartsindustrien: Samfunnet må innrettes for mer klimavennlig transport. Og bransjen får det travelt med å omstille seg til lavere utslipp.

SÅ KAN MAN selvsagt si: Betyr det egentlig noe hvor mye vi nordmenn flyr?

Innenriks flytrafikk står for 2,4 prosent av Norges klimagassutslipp. Tar vi med utenriks, snakker vi trolig om 5 prosent.

Men for den enkelte er de lengste flyreisene noe av det verste vi gjør. Ifølge Framtiden i våre hender vil det å droppe en flytur tur/retur Oslo-Florida alene gi større årlig utslippskutt enn å bytte ut diesel med elbil. Om det er førsteklasse til Houston med jobben, eller bonushelgetur til New York, er reisen like ille.

Også korte flyturer merkes. Dropper du et par innenriksturer i året reduseres avtrykket like mye som ved å halvere kjøttforbruket.

HER VIL NOEN sikkert snu på den: Hvis jeg kutter noen burgere, kan jeg da fortsette å fly?

Der ligger også problemet med klimadebatten: Slik kan vi fortsette i det uendelige, argumentere for det som passer best der og da, og i sum kan alt fortsette som før.

Vi kan jo mene at luftfart egentlig ikke er problemet, for veitrafikken står for nesten 17 prosent av Norges klimagassutslipp. Kanskje vi heller skulle snakke om bilskam?

ELLER FOR Å TA fugleperspektivet helt ut - hva betyr egentlig lille Norge?

Vi er bare fem millioner innbyggere. Det store problemet er vel alle milliardene som bor i Kina og India, hvor utslippene øker i takt med levestandarden?

Sett fra verdensrommet er det dypest sett riktig. Atmosfæren bryr seg lite om hvor CO2-en kommer fra.

Jorda får ikke kuttet utslippene før Kina, India og USA tar i bruk mer fornybar energi. De tre landene alene stod for 49 prosent av verdens CO2-utslipp i 2017.

MEN DE 51 ANDRE prosentene står resten av verden for. Blant annet lille Norge.

De største kuttene må komme som resultat av offensiv politikk, infrastruktur, grønn energi og ny teknologi.

Men det ene utelukker ikke det andre. Alle kan og må gjøre noe.

Og for mange av oss er det beste tiltaket å fly mindre.