STOR FALLHØYDE: Fallhøyden for de talentene kan være stor, men oppsiden desto større dersom de har en genuin motivasjon for det de driver med, mener E24-spaltist.

Faksimile

Kommentar: Talentkåringer - et tveegget sverd

Fallhøyden kan være stor når du har fått talentstempelet i panna, men oppsiden kan være enda større - om støtteapparatet er på plass.

  • Trine Rønningen
    Journalist
Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

For femte år på rad er Norges unge ledertalenter kåret. 100 i tallet. Gratulerer!

La det være sagt med en gang, talentkåringer er svært positivt. Men det hviler også et ansvar både på den enkelte og oss som ledere for å sikre at dette blir ett av flere høydepunkter i en lang karriere. Faren ligger i at talentet ikke ivaretas godt nok – verken av den enkelte selv eller arbeidsgiver.

Det å kåre talenter med stor nasjonal oppmerksomhet som E24 har gjort, eller som mange bedrifter gjør internt i mindre skala, kan være et tveegget sverd. Det har helt klart sine positive sider. Det er flott at bedrifter investerer i utvikling av yngre medarbeidere, og setter fokus på god ledelse. Synlighet og anerkjennelse for den enkelte er selvsagt også positivt.

Men ett stempel i panna kan også virke mot sin hensikt. Det finnes mange eksempler fra idretten og nærlingslivet på yngre talenter som falmet, eller rett og slett ikke hadde motivasjon og innsatsvilje til å stå løpet ut. For høyt for fort? Utfordringen som bedriftene står ovenfor er å møte forventningene til og tilrettelegge for videre utvikling av den enkelte, samt sikre at alle de andre talentfulle medarbeiderne også opplever å bli sett, hørt og verdsatt.

Fallhøyden for de 100 talentene kan være stor, men oppsiden desto større dersom de har en genuin motivasjon for det de driver med, og et godt støtteapparat rundt seg. Også etter kåringen.

Noe av det som kjennetegner dem som blir skikkelig gode, innen idrett eller næringsliv, er at de brenner for det de gjør. De elsker veien mot målet, er laserfokusert på oppgavene og benytter motbakker til å bli sterkere. Min påstand er derfor at den av de 100 som vil nå lengst i sin karriere er den som drives mest av å skape resultater gjennom andre, og som tenker hvilken forskjell kan jeg gjøre for teamet mitt? Det er jo det ledelse handler om. De som trigges mest av oppmerksomheten som sådan og det å «være leder», kommer ikke til å vare lenge.

Støtteapparatet er like viktig for ledere som for andre. Ledertalentene trenger dyktige personer rundt seg som forsetter å ta vare på dem, korrigere, utfordre, tilrettelegge for muligheter, og inspirere til å strekke seg mot nye høyder. Uten dette støtteapparatet blir det en slitsom reise videre. Og dersom ikke egen bedrift stiller med støtteapparat og muligheter, er det garantert andre som gjør det!

Økt synlighet eksternt og internt kan også medføre at talentene tvinges til å tre ut av den trygge og frie posisjonen som «utfordrere». Det stilles brått andre krav og forventninger. De som så blikket til Terese Johaug da hun ble konfrontert med Marit Børgens utsagn « i år er det jeg som ser opp til Prinessen», vet hva jeg snakker om. Jeg tror Terese takler sin nye posisjon. Hun er topptrent fysisk og mentalt. Spørsmålet er om alle de unge ledertalentene har den rette motivasjonen og er villig til å legge ned den innsatsen som kreves fremover.

Og til dere som er ledere for disse 100 og alle andre yngre talenter; hva gjør dere for å sikre at de fortsetter å være bedriftens nøkkelpersoner og utvikler seg videre? Det er rett og slett dårlig gjort å la de bli stående der alene med talentstempelet i panna.

Publisert:

Flere artikler